Naturen tyter ut nye skapninger om dagen. Alle fuglene kommer og viser frem sine nyansatte familiemedlemmer. Små rakkerunger og englebarn som ennå en stund skal holde fuglemødre og fedre fastlåst i tidsklemma. Og mens biller og makker klamrer seg til et skrint jordsmonn i håp om ikke å ende opp som fuglebæsj på bilen min så kommer svanemor seilende inn bukta som et spørsmålstegn. Hva? Jeg trodde han brukte prevensjon? Jeg er kanskje jomfru svane Maria? Den er ikke min? Nei, vet du hva! Det er en forvokst gråspurv? Hun fortviler og ber om en skalk, men jeg kan se hun er stolt. Hun vil bare at partylivet ikke skal være forbi. Hun er blitt voksen med barn. Og da kommer en smukkas seilende også. Typen hennes. Han ser hyggelig ut og vi hilser. Nye venner for sommeren. Naturen e fin.

 Og nei! Det er ikke meg jeg snakker om når jeg sier dette. Stilig er jeg ikke blitt kalt. Singel er jeg ikke. Sjalu er det ingen vits i å være og sur er jeg sjelden. Nei. Det er ikke meg. Det er vennesvanen min. Min kjære venn Tomine er en hannsvane med kontaktbehov. Han kommer hver dag og hører på mine kvaler og gleder. Muligens er det skalkene jeg forer han med, mens jeg pludrer i vei om livets trivialiteter, som er innenfor hans interessefelt. Men akkurat det er det samme. Han er godt selskap uansett. En aften han lyttet til en av mine lengre usaklige monologer kom det ulv i helligdommen,- Varg i Veum. Et forelsket svanepar kom drivende amorøst innover. Når min svanevenn oppdaget dette inntok han stealthmodus. Ut med vingene, ned med halsen og dro fryktløst ut mot fienden. Pottesur for at noen likerasede kunne finne på å komme inn mot hans svaberg. Men stilig for meg. Slikt hadde jeg ikke sett før, og det var vel strengt tatt min ære han forsvarte. En sur, sjalu svane er ikke å spøke med, så de tok løpefart og fløy av sted. Tomine er muligens en gretten gammel gubbe.

Jeg er alene i verden om dagen. Kona har reist til andre siden av denne vasstrukne planeten. Og jeg har ikke råd til å dra etter. Heldigvis har jeg Tomine. Tomine er en velvoksen singel hann-svane. Og vi har funnet hverandre. Tomm og Tomine.  Så lenge jeg har brødskiver i handa vil han høre på mine ensomme bekymringer. Han sitter undrende og kikker på meg. Han hveser og slår meg med vingene av og til. Napper meg i tær og fingre med Donaldkjeften sin. Men det er greit. Guttevenner skal jo tulleslåss litt. Det er jo sånn vi viser vi er glade i hverandre. I starten lå han i vannkanten og lyttet til meg. Nå har han tatt steget opp på land og sitter sammen med meg og mine avsindig nitriste tomme tanker. Kult er det, og forbipasserende båtfolk stirrer på oss der vi sitter. Tomm og Tomine deler tid og tanker.

Kongen og dronninga. Sitt kongerike har de i Korsvikfjorden. De møter trofast frem til koldtbordet. 10 cm’s kyllingbein sklir rett ned. Jeg lar meg fascinere av måkenes magesyre. Litt rar fascinasjon men allikevel. Gudd. Ned som kyllingbein,- ut som suppe. Kongen og dronninga tusler rundt på hytta vår. Tammere enn de fleste. Det er koselig. Måker er kule.

Wikipedia forteller:

Sildemåke (Larus fuscus) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker.

Sildemåken er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på holmer og skjær langt ute i havgapet. Under hekkesesongen finner man den som regel i kolonier. Det er også funnet reir noen få ganger i innlandet. Majoriteten av den norske bestanden finnes i Sør-Norge. Anslagsvis 25 000 par hekker i Norge. Sildemåken er en trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge. De fleste drar til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. De trekker ut av landet fra august til oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april.

Noen av naturens gleder, gleder seg forgjeves. En dryppende dag hvor jeg klasket meg gjennom gress og svampmyrer traff jeg på en trist og desillusjonert hvitveis. Kliss klass stod den og hang med hodet. Vanligvis jubler hvitveisen mot himmelen på denne tiden. Den roper oss blidt i mot og sier vi må smile, – det er sommer snart. Denne hvitveisen hadde resignert. Den hadde gitt opp. Dens drøm om sol, varme og vår er knust av millimeter på millimeter med partycrashere som styrter ned fra oven. Den er nå vassen, og blir snart vissen. Kanskje vi sees til neste år, – hvisket jeg. Jeg tror jeg så den smile tilbake.