Det er bare å ta innover seg. De små stundene. Naturen og lydene rundt deg. Fargene, luften, trærne og stien opp. Himmelen viste oss sitt eget lysshow i kveld. Fra toppen av Sotåsen i Randesund fant vi litt trim for vomma og myrra for sjelen. En lang 1.juledags lunsjbrønsjmiddagfrokost med familien ble toppet med en topptur med Maya. Det er øyeblikk som varer og varmer. Det skal så lite til og det er så fint.
Julens fineste blader. De eviggrønne lærbladene på Kristtorn. Dyp grønne med røde bær som pynt. Navnet skjemmer som sant ingen og Kristtorn har selvfølgelig noe med Jesus sin tornekrone å gjøre. Kristtorn finnes i ulike arter også der Jesus traska rundt, så det er vel neppe usannsynlig at han ble tiltvunget en Kristtorn krans på hodet av de som likte han dårlig. Det at bærene til hans tornekrone opprinnelig var hvite og ble røde av hans blod er vel mer usannsynlig. Noen hevder også at det nettopp var en Kristtorn busk som brant foran Moses på Sinai fjellet og bærene er flammene. Også det finner jeg usannsynlig, men det er jo også det som er så spennende med religion og tro. Det er usannsynlig, men kanskje ikke allikevel.
Vi feirer jo jul. Et fint resultat av religion og tro. Vi tenner vå lys og ber om glede og fred for alle. Også det er usannsynlig, men veldig fint å tro på.
I mine retningsløse, målløse og for mange meningsløse turer i skogen ser jeg mye kristtorn. Den trives her sør hos oss. Litt lune plasser og dumper med god jord og mye sol. Den er eviggrønn og superfin om vinteren. Et lett snødryss slik som nå og jeg får en deilig fin julefølelse når jeg finner et tre med mange røde bær.
Gode venner ble med på tur til en Kristtorn skog jeg en gang fant. Lyngen var overdrysset med melis-snø og is-kunst hang ved små skrenter. Det var en fin dag og vi kom inn til Kristtornskogen og fikk stemninga. I år var det spesielt mye røde bær. Sikkert på grunn av den deilige sommeren vi hadde. Bærene er forresten bare til pynt. De har riktignok blitt benyttet i folkemedisinen, men da som avføringsmiddel, så knasking er avbefalt. I skogen jeg vet om finnes det Kristtorn som er høye som skogen rundt og har tykke stammer. Et vakkert skue.
Kristtorn er et hardt treslag. Det er tett og fliser lite. For de som driver med treskjæring er dette ettertraktet vare. Kanskje Magnus Karlsen og har fumlet med litt Kristtorn fra tid til annen siden det er ofte benyttet i sjakkbrikker.
Men for meg er Kristtorn bare jul. Vi hadde en fin tur Da, Gunnar og meg. Vi fikk litt julestemning av noen trær.
Et underlig ord med betydningen akutt, brått, direkte, fluks, fluksens, flyktig, fortere enn svint, i en fei, kortvarig, kvikt, lynkjapt, med det samme, med en gang, momentan, nå, plutselig, på flekken, på rekordtid, på røde rappet, på timen, straks, svint, umiddelbar, uventet, øyeblikkelig .
Men jeg tror alle andre tar feil. Lucas og meg fant meningen med ordet på vei til butikken lørdags morgen. Vi lagde spor som ble til streker i den lille snøen som lå. Derav ordet Spor-i-en-strek som over tid har blitt til sporenstreks. Og det har etter vår enkle mening ingen ting med hastverk å gjøre. Kun med kos og snøtegninger.
Men dessverre. Vi kunne ikke tatt mer feil. Jeg spurte google om betydningen og opprinnelsen til ordet og det var ikke pent.
Ordet kommer fra det tyske ordet spornstreichs, adverbiell genitiv til eldre tysk Spornstreich ‘hugg med ridesporene’. Altså kjøre to skarpe ting, montert på helen av skoen, inn i siden på hesten for at den skal ri fortere.
Selv om jeg nå vet betydningen og opprinnelsen vil jeg klamre meg til min og Lucas tolkning.
Gå ut og let etter ting du har sett, men ikke sett allikevel. Og ikke bli skremt. For ser du en gammel dust i skogen i dag er det kanskje meg. Ved første øyekast ser det kanskje ut som jeg har rømt fra et sted hvor dørene er stengte og vinduene har gitter. Eller du tenker kanskje at jeg har fotlenke og vokterledsagerne mine er like ved. Men jeg er ikke farlig. Jeg bare ser ut som jeg muligens har kuleledd i nakken samtidig med varig svekkede sjelsevner.
Nei. Jeg går bare rundt og ser. Jeg ser etter opp-ned på ting. Ting på skakke og på hode. Ting ovenfra og fra undersiden. Det høres kanskje ut som en riktig så evneveik ting å gjøre. Kanskje er det det også, men så liker jeg kanskje akkurat denne svake evnen ved meg selv. Jeg leter etter ting jeg har sett, men ikke sett allikevel. Jeg ser etter ting jeg har sett før men kan se på nytt. Ser etter former og figurer og landskaper. Det gjør godt i mitt hode på et vis. Kanskje det gjør det for deg og. Kanskje jeg finner en parallell verden?
Bildene her er tatt ved Kristianiafjorden.
Forbannelsene hagler tettere enn snøen i disse dager. Parko har dekkskiftekø og ungene driver med akebrettnedsliping. Snøen kom tidlig til oss i år. Oktobersnø. Den fortvilte snøen. Hvert år blir den første snøen baksnakket og forbannet. Det er i disse mørke stundene man må se etter det vakre. Det spesielle. Kollega Cecilie pekte ut av vinduet i 4 etasje. “Se så kult!”, sa hun. Cecilie har øyne som ser. For øyeblikkenes visuelle kraft finnes der ute. Det er bare å se etter dem. Finne dem. For inne i denne forhutrende tid finnes naturens fortreffelighet. Spor i snøen. Hvitt og fint slør på høstblader. Kontraster og sammenhenger. Kle deg godt og gå ut å finn lyspunkt i mørket. Eller stå i 4 etasje og se på biler som tegner.
Meningers mot har jeg sans for. Det å tørre å uttrykke sine innerste sannheter. Men da må det signeres. Meningers mot er for de som kan stå bak sin mening med sitt navn. Kommentarfelt til diverse nyhetsformidlere kan være lærerik lesing om menneskesinnet og dets evne til å trekke korte konklusjoner om vanskelige tema. Skråsikkerhet, etterpåklokskap og skylapper er fine ingredienser i meterlange meningsutvekslinger. Av og til er det noen som tar seg tid til å svare skråsikkerheten med saklig kunnskap. Det ser ut som det er en tålmodighetsprøve til tider. “Jeg vet du har rett, men jeg tror du tar feil”, er det noen som responderer. Hva skal man si til slikt? Jeg har ikke meningers mot. Deltagelse i kommentarenes rike er ikke for meg. For jeg er aldri sikker. Ikke på noe. Jeg tror ting og mener ting, men er aldri helt sikker. Derfor klarer jeg ikke møte de som er så sikre. Selv om jeg tror de tar feil så vet jeg ikke nok til at jeg kan argumentere godt nok i mot. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne kjøre på slik noen gjør det. Være så hengiven sikker i sin sak at en kan drite i det de fleste mener er fakta. I går gikk jeg forbi et analogt kommentarfelt ute på Dvergsnes. Sannsynligvis et nett-troll siden det ikke hadde avsender. Men den uredde meningen var tydelig. For i går kom det første snøfallet til Kristiansand. Meldingen var heller ikke adressert til noen, bortsett fra snøen da.
Greit nok for denne gangen. Kun snøen ble forulempet her.
Jeg skulle til å skrive en kommentar, men så ble fingeren kald.
I alle fall ikke Randesund Lysstøperi. En forbanna pliktoppfyllende opplevelse i tidligere tider. Før var dette et sted hvor du trakk åreknutene litt vel langt. Med en kronglete låve full av interiørdetaljer var dette en kjærlighetstest for en hver mann involvert i ekteskapet. Tidligere tok det meg 10 minutter å se på ALT hva de hadde å by på. Min kone brukte smått litt mer tid. Sier 10 gangen deg noe? Puter og staker og “Hva synes du om denne?-spørsmål. For øvrig et spørsmål en ikke bør undervurdere. Det var en tålmodighetsprøve og en tung mørk mannlig sky hang over det stedet.
Men det var før. Gradvis har Randesund Lysstøperi fått mer testosteron. Nå er det jo rett og slett en opplevelse å dra dit. Også for menn som ikke har lest Bonytt og Hytteliv. De har geiter der. Kosegeiter. Og de selger is. Da er jeg fornøyd. Det skulle ikke mer til. Og sist helg gjorde jeg også to små barnebarn fornøy. Med ei på pakkebæreren og ei litt foran og bak på en liten sykkel fant vi veien ut dit. Det er fremdeles på landet der ute, selv om boligfeltene elger seg innpå. Det er åpent til 16.00 i dag så jeg vil anbefale turen. Det er nå trygt for menn.
En ganske tidlig lørdagsmorgen. Sånn ca. klokka 9.30. Egentlig grytidlig for et morratrøtt saggetryne som meg. Jeg gikk i dvaletilstand nedover sykkelstien mot Meny. Butikken hvor lørdagsdagbladet blir innkjøpt hver lørdag omtrent på denne tia. Med meg hadde jeg et par elleveåringer som klokelig holdt kjeft. De så at hjernen til bestefar ennå ikke hadde stått opp, selv om kroppen beveget seg. De var kun med for å karre til seg litt godteri i lausvekt. Og lettlurte meg skulle betale. Det var jo tross alt lørdag. Den lave morrasola gnagde seg inn gjennom pupillene og tvang fram små iaktakelser av de omkringliggende omgivelser. Morrafukten reflekterte morrasola der den kunne. Til zombie å være var jeg heldig som stoppa opp på brua over veien. Med smale kinaøyne myste jeg inn i solens rike. Jeg tror det tok lang tid før jeg så det. Det vakre. Men jeg så det omsider. Jeg så at lav sol, fuktig Høvågvei og morratåke på myra var en fin kombo. “Fint”, tenkte jeg seint og smilte. “Se gutter, så fint det er”, sa jeg til noen som ikke gadd høre på meg. Jeg tok et bilde for å huske. Og når jeg i dag hadde glemt at jeg tok bildet og allikevel fant det, smilte jeg igjen. Det var jo vakkert. Jeg er glad jeg så. Jeg tror det vakre finnes over alt. Bare en ser etter.
Ta turen til Varen. Vi tok den og vi tar vare på den men den er der egentlig ennå. For om en tar en tur så er det litt rart. Den forsvinner ikke. Den blir værende. Akkurat som turen til Varen på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen ble blåmerkedagen. Ikke fordi vi var unormalt vinglete og dettete denne dagen. Blåmerkene vi påførte oss selv var ikke flere enn normalt for denne snubleflokken. Nei dette ble blåmerkedagen, fordi det var de vi fulgte. Tveit IL. har lagt turen opp slik. De har gått før oss over stokk og stein med et malespann i hende. Det er blåmerker på mange trær og stien er lett å finne. Turen til Varen er fin. Veldig fin. Og spesielt nå, når naturen leker med hele fargepaletten. Akkurat nå må denne lille rundturen være noe av det beste vi har å by på. Tett skog og luftig skog. Stier og myrer. Og når vinden er fraværende og lufta stille er det smått spektakulære rasteplasser på og i nærheten av selveste Varen. Deilig utsikt mot steder langt vekk. Oppe ved varen hvor det er høyt og bratt har naturen laget sin egen Vigelandspark. Skulpturer av furu står på rekke og rad. Formet over lang tid av vær og vind er de en tankefull fryd for øyer som ser. Barna ser lekestativer og senger og stoler og hus og hytter. Jeg ser levde liv og spennende natur. Ta turen til Varen.
Den varer.
PS. Og for tur-nerder kan Bella opplyse om at det er 124 blåmerker fra Varen og ned til bilen.
! 