Dette utsagnet kom fra herr Alien til fru Alien i en flygende tallerken et stykke uttafor kloden vår. Vi får ikke noe besøk fra rommet, fra utenomjordiske, de kommmer bare ikke. De er redde for å ta med mennesker tilbake. Ikke så rart egentlig, for vi er vel de verste skadedyr som finnes. Jorden har eksistert sånn ca. i 4,6 billioner år. Om vi later som dette er 46 år, så har vi mennesker eksistert omtrent i 4 måneder. Den industrielle revolusjonen har vart i ett minutt . På det minuttet har vi klart å fjerne ca 50% av all skog på planeten. Gudd. Godt gjort. Vi kan i alle fall svinge øksa. Hvilken bragd.  Så hvorfor røsker vi ikke fingeren ut av ræva, slutter å stirre i vår egen navle, prøver å se lengre enn nesetippen. Hvorfor er vi så redde for å hjelpe? På facebook griner vi av rørende filmer hvor folk hjelper folk i de underligste situasjoner. Men ville vi gjort det samme om det var vi i samme situasjon? Så spørsmålet i den lille tegneserien som min kone fant er høyst relevant og uhyre viktig. I disse dager kommer det hjem en kvinne som er smittet med ebola. Pressen gjør så godt de kan for å spre frykt. Hun gjorde så godt hun kunne for å hjelpe verden. Hva har du gjort for verden i dag?

Smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp er fantastisk. Slik er det bare. Og smilene kommer hvis du er snill. Jeg har alltid hørt at jeg er snill. Min kone er også snill. Snillere enn meg. For hun tør å være snill med dem hun ikke kjenner. Jeg er for sørlandsk teit inneslutta sjenert til å gi en hjelpende hånd helt plutselig. Å vise spontan omtanke til fremmede. Men de gangene jeg allikevel har gjort det har belønningen vært stor.Og smilet fra noen du hjelper som ikke forventer hjelp får du fordi du fortjener det, og du vet det. Jeg skal prøve hardere . Være snill med flere. Også de jeg ikke kjenner. Gjør det du også. En fin film er laget for noen år siden. Om hvordan snillhet sprer seg. Snillhet kan skape en vakker og god kjedereaksjon. Prøv.

Sjekk også nettsidene til LiveVestInside.

http://www.lifevestinside.com/

“Nei til OL i Oslo” sier jeg, henvendt til min kone, – “det blir altfor dyrt”. “Pengene vil jo uansett bare gå til noe anna møkk!”, sier min kone, ” så jeg stemmer ja.” Tilliten til våre folkevalgtes beslutningsevne i OL spørsmålet er i ferd med å smelte som snøen vi pisser på”. Alt blir fint og gult før det forsvinner ned i et bunnløst høl. Her i heimen ser vi inn mot tigerstaden med oppgitthet og folder våre hender i bønn. “Hjelp oss Märtha!”. Ikke la deg selv eller englene bli OLs høye beskytter. I tilfelle beskytt dem mot seg selv. I et innlegg i dagens næringsliv beskriver Torgrim Eggen OL-gjengen på en ikke helt objektiv måte, men for oss perifere iaktakere,- treffende. “En heltids tåketalegenerator”. Hovedinntrykket er det samme. Jeg har fortsatt trua på at nei-siden vinner. Det har ikke min frue.

Les innlegget her:

http://www.dn.no/etterBors/2014/09/26/2100/Kommentar/tpenes-sammensvergelse

Ta deg 10 minutter til å flire litt, tenke litt, nikke litt og lære litt. Mange sannheter samlet i en tale til studentene fra en mann som selv sier han  aldri egentlig har hatt en skikkelig jobb.

1. You Don’t Have To Have A Dream.
2. Don’t Seek Happiness
3. Remember, It’s All Luck
4. Exercise
5. Be Hard On Your Opinions
6. Be a teacher.
7. Define Yourself By What You Love
8. Respect People With Less Power Than You.
9. Don’t Rush.

 

Hele talen kan leses her: http://www.timminchin.com/2013/09/25/occasional-address/

Mer fra Tim Minchin her:

 

“Hvis ikke meg,- Hvem?”  ” Hvis ikke nå,- Når?” En tale som fortjener å bli hørt. Av alle, men mest oss menn.

Tenk om jeg kunne fly!  Jeg titter på svalene som jakter livredde insekter høyt oppe i luften på varme dager. Jeg ser måkene som svever på vinden. Jeg ser meisene som akrobatisk manøvrerer i tette tornebusker. Jeg beundrer tunge svaner som flyr en halvmeter over havflaten. Jeg ser ballonger forsvinne med luftstrømmene. Jeg ser bobler over hustakene. Tenk å kunne fly! TENK! Det er umulig nå, – men tenk om? Jeg skulle ønske jeg kunne fly. Vi ønsker det alle, selv om det ser ut som vi aldre skal kunne oppnå det. Det rare er at ingen går imot denne utopiske drømmen. Dette umulige ønsket. Ingen snøfter av det og ber folk skjerpe seg og “komme ned på jorda”. “Det går ikke an å fly,- gudd å dum. Skjerp deg. Du forvrenger andres hoder.”

Allikevel fortsetter drømmen. Jeg drømmer også, og jeg tror at ting mange snøfter av er mulig. Jeg tror Märtha ser engler, selv om ikke jeg kan. Jeg tror Lisa Williams opplever ting jeg ikke kan. Jeg tror noen har evner jeg ikke har. Jeg tenker noen ganger; TENK OM! Tenk om jeg kan se energier. Tenk om jeg kan forstå mer.  Tenk om. Kanskje det ikke går an å snakke med noen på den andre siden, – men tenk om. Det viktigste er å ikke være kategorisk. Være åpen for nye ting. Sunn skepsis må være på plass. Fornektelse ikke.

Mulighetene blir fler om mennesker sier TENK OM! istedenfor ,- Nei.

PS. Det stilige er at disse tankene kom under et besøk på torvet på lørdag. Arrangementet forskningsdagene hadde fylt torvet med masse spennende for små og store. Og det forskes heldigvis på mer enn det vi allerede kan.

http://www.forskningsdagene.no/

Får håpe de blir lekende alene en stund. Helt til de ser hvor gøy det er å leke med andre.  . .

Det var valg i Sverige i går. Og misnøyen med den sittende regjeringa har vært stor nok til at vi får ny ledelse hos våre gode naboer i øst. Regjeringsmakten overlates til Socialdemokraterna og deres leder Stefan Löfven.  Sittende statsminister Fredrik Reinfeldt  går av som statsminister.

Men det er Sverigedemokraterna som er valgets store vinner. Dette lille partiet som nå er større. Partiet som ikke vil dele så mye av Sverige som de andre partiene. De er kjent for sin strenge innvandringspolitikk og vil stoppe arbeidsinnvandringen blant annet. Godt vi ikke har gjort det samme i Norge. Uten alle svenske dyktige arbeidsinnvandrere hadde vi slitt. Men demokrati er demokrati, og nok svensker vil det som dette partiet vil. Håper bare at de andre partiene er gode nok til ikke å la seg påvirke.

Forsiden på den svenske avisen Expressen er helsvart, dagen etter det svenske valget. Kun noen få ord var i hvitt: «I går röstade 781120 svenskar på Sverigedemokratene».

http://www.nrk.no/verden/valgdommen-i-svenske-aviser-1.11932853

De er nå et “vippeparti”. Men jeg håper de blir lekende alene.

Beklager mine utenlandske venner. Det er i følge en plakat jeg nettopp så, dere som voldtar Norge. Beklager mine norske venner. Det er i følge plakaten vi som sier dette. For her er det snakk om en folkebevegelse. Sterke ord  lyste mot meg fra en plakat i Åmli. Og det fra en folkebevegelse. Heldigvis er det bevegelsen selv som har definert at de er en folkebevegelse. Uten å vite det sikkert vil jeg anta at medlemstallet i denne folkebevegelsen kun holder til å kalle seg en forening. Jeg vet jo at innvandrermotstandere finnes. Og det finnes ekstremister. Men jeg har liksom aldri helt opplevd det på nært hold. Enkelte politiske partier og noen få interesseorganisasjoner jobber for stengte grenser. Men det som skjer i den offentlige politikken er så rundt og ullent at det egentig ikke er skremmende.  Norge for Nordmenn. Gudd å kjedelig. Da hadde vi fortsatt spist komper og kokt torsk annenhver dag. Vi hadde ikke bygd hus og alle restauranter hadde vært selvforsynte. Og jeg hadde ikke møtt så mange flotte mennesker fra andre land.  Takk mine utenlandske venner. Dere er velkomne. Det er vel helst noen av oss som nordmenn som i dette tilfellet har forgrepet seg.

I år har jeg opplevd mye. Litt for mye etter min pietistiske patetiske sørlandske smak. Men livet kan ikke planlegges og styres og forberedes. Jeg antar jeg ikke får et strykejern i hodet i morgen, men jeg vet det ikke. Jeg kan forberede meg og gå med hjelm hele morgendagen. Allikevel garanterer ikke det at jeg ikke får et strykejern i hue. I år har jeg blitt utfordret på nye plan. Jeg har blitt bedt om å ta den vanskeligste veien. Jeg har måttet forlate min mannlige praktiske overfladiskhet for å forsøke å forstå ting som ligger under overflaten. På dypet. I grøftekanten. Jeg er milevis fra komfortsonen og tusler rundt og tenker tanker jeg bare har lest om tidligere. Jeg har gjort det for å hjelpe en venn som sliter. Det er slitsomt å hjelpe, men på en utmattende tilfredsstillende måte. Jeg er trygg på meg selv, og det er kanskje derfor jeg tør. Jeg har lært. Jeg har vært redd. Jeg har hatt lyst til å gå en lettere vei. Jeg har hatt lyst til å gå til venstre. Jeg har hatt lyst til å gå til høyre.  Men jeg vet at kanten jeg kastet meg utfor tidligere gjør meg bedre evnet til å fly. Jeg tror jeg skal klare å lande. Forhåpentlig sammen med en annen.

En gruppe mennesker finner ut at han og henne passer for hverandre. De skal gifte seg bestemmer de. Og foran presten gir de hverandre sitt ja. Fordi det er bestemt av andre. Jeg lurer på hva fremtiden vil finne på i TV-ruta. Hvor mye skal vi ofre av oss selv for å bli underholdt, eller underholde andre. Det forundrer meg at program som BigBrother og Paradise Hotel fremdeles har et publikum ut over venner og bekjente av de som er med.  Hvorfor liker vi dette?  Hvor blir respekten for andre lagt igjen. Og nå får vi også tvangsekteskap som underholdning. En tradisjon vi her i Norge har fordømt i andre kulturer. Riktignok er de unge med på dette eksperimentet i Norge. Kun tvunget av sin egen selvsentrerte egoisme, og ønsket om å bli sett på TV. Ung mann og ung dame som møtes for første gang foran presten, og de skal si ja. Det har produsenten bestemt. TV-Norge er smarte og vet at mange nok gjør alt for å komme på skjermen. Også gifte seg. Selv en prest står der og ber parene love troskap til hverandre. En Selfieprest og to selsentrerte unge mennesker. “Gift ved første blikk” har allerede gått i Danmark.

Alle er skilt.

TV-Norge sier:

«Gift ved første blikk» skal utfordre tankesettet om at forelskelse er den eneste veien til kjærlighet. Etter én måned som mann og kone kan de velge å forbli gift eller skilles. Programmet skal ta opp spørsmål rundt hva som får et ekteskap til å fungere eller ikke.

Kanskje lurt å velge dette vekk.