Det er akseptert av alle leger at det finnes uforklarlige ting som beviselilg hjelper i en hver behandlingsform.

Placeboeffekten er akseptert og anerkjent av legene, selv om det ikke finnes noe entydig forklaring på hva som matematisk skjer, bare at det skjer.

Placeboeffekten er den delen av en hver behandlingseffekt som kommer av at pasienten tror at behandlingen virker. Tro er altså viktig. Når hørte du det sist fra en lege. “du må tro mer”.

Det forskes mye på placebo og mange forbløffende resultater har kommet. De beviser menneskets  kraft til å lege seg selv. Hvilken fantastisk styrke som ligger i oss alle. Tenk om en kunne kontrollert det som de kaller placeboeffekten. Mye alternative greier dreier seg vel rundt akkurat det. Finne måter å nå inn til sin egen selvreparerende kraft.

I  en studie fra 2010 ( http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21203519) kommer det frem noe stilig om placeboeffekten.

Opplegget i studien gikk ut på å åpent fortelle forsøkspersonene at behandlingen de fikk mot irritabel tarm-syndrom faktisk var placebobehandling: Forskerne informerte forsøkspersonene om at pillene var uten virkestoff, og de forklarte betydningen av dette.

Forskerne informerte også om at pillene kunne gi effekt mot irritabel tarm-syndrom gjennom en såkalt ”mind-body self-healing process”, det vil si en prosess hvor tanker/hjerneaktivitet virker inn på helsa. I tillegg fikk forsøkspersonene grunnleggende opplæring om placeboeffekten.Forskerne i denne studien fant ut at placebopillene hjalp forsøkspersonene selv når de visste at pillene de fikk var placebopiller.

Jeg undres

Jeg undres ofte og mye over hvor mange høyt utdannede leger som er  kategorisk negativit ovenfor alt som har med alternativ behandling å gjøre. Sunn skepsis er altid sunt, men fornektelse kan jeg styre meg for. Selv om alt det legene har gjort, ikke har virket på kona, så har flere av legene vi har oppsøkt forkastet alt av alternative løsninger. Maya, kona mi, har ME og har hatt det lenge og til tider hardt. Og hun har prøvd mye legebehandling og mye alternativ behandling. Hva som virker er vanskelig å si, men de gangene hun har opplevd umiddelbar og stor endring i helse var gjennom  alternative løsninger (bl.a  .http://www.lightningprocess.com/Landing/) som legene avviser. Heldigvis er ikke alle legene slik. Vi har også møtt gode, fantastiske mennesker i form av leger, selvom deres behandling  ikke virket.

Akupunktur

Nåleinnstikking er vel den alternative behandlilngen det har blitt forsket mye på og som er mer akseptert enn andre. Den har dokumentert effekt på en haug med plager. Akupunktur har desverre hjulpet lilte for Maya, men mye for mange. Men den er fortsatt definert som alternativ.

Litt stililg hvordan akupunktur  kom til USA og vesten.

Nixon var kanskje ikke den største presidenten i historien men noe godt gjorde han. Under president Richard Nixons historiske reise til Kina tidlig på 70-tallet ble journalisten James Reston livstruende syk med blindtarmbetennelse. Han ble innlagt på sykehus og fikk blindtarmen fjernet. Det spesielle var at de kinesiske legene brukte akupunktur som
anestesi, noe som imponerte Nixon. Hendelsen førte til et utvekslingsprogram mellom leger i de to landene, og Vesten fikk akupunktur.

Laster og lyster. De forfølger oss hele livet. Vi biter negler, peller nese, sugler, røyker, suuper eller banner. Vi har våre laster. Vi har våre lyster. Og de kommer og går. Vi klarer å slutte med en for å ta opp en annen. Noen er lengre enn andre. Og lastene våre lager små dårlige rom av samvittighet i hodet. Vi vet at en last er noe som burde bli tipvi ikke burde ha. Men vi står på og beviser vår uperfekthet. Lasten blir værende til en dagda  vi plutselig lar den gå. Vi er merkelig bygd vi mennesker. Mine kamerater og min familie og alle mine facebook og bloggvenner har helt sikker masse ulike laster. Vi har det alle for oss selv. Vi deler ikke våre laster. De er personlige. Jeg har også mine laster som drar meg vekk fra perfektstempelet. Men jeg forsøker å leve et liv som er bevisst. Min kone har lært meg at jeg lever akkurat nå. Ikke for 10 minutter siden, og ikke om 10 minutter. Men akkurat nå. De som kjenner meg vet at jeg har hatt mine prøvelser og mine laster. Men det hjelper å leve nå.  – . Jeg prøver, og laster og lyster er flyktige. De kommer og går mens jeg er. Rart hva man kan tenke på etter en tur til Montêr.

Hvis du ser lenge nok med stødig blikk på min neseprikk (15 sek) for så å flytte blikket over i det hvite feltet ved siden av så vil du skjønne en sak.

Det sies at det finnes alltid lys i tunellen, ikke bare i enden. Negative ting kan bli snudd til noe positivt. Til og med meg. Jeg tror det nå. En iboende positiv holdning til livet er en fin sak. Jeg kjenner noen som er det. De sprer gladhet rundt seg, men jeg kjenner også mange som klager mer enn de roser, og det er ikke alltid like hyggelig. Det er rart hvor små bekymringer som skal til før livet rakner. Evnen til å gi et smil, litt ekstra omtanke, en klem, litt støtte er gull verd. Positivitet smitter. Smil blir ofte returnert. Se på bildet en gang til. Det er beviset på at negativitet kan snus til positivitet. Lev slik.

Jeg så på TV til tårene trillet. Jeg så Vinnie og Sivertsen. Jeg hørte hilsener ble lest opp. Jeg lyttet til Statsministeren. Jeg hørte på ordene til Karl Ove Knausgård. Jeg så på TV til jeg ble trist. jeg så på TV og holdt om min kjære. Jeg så på TV til jeg ble glad. Jeg så på TV til det ble nok. Jeg slo av TVn og gikk ut. Jeg tente en fakkel. Jeg satt i vinden, så på fakkelen og tenkte på alle som har det værre enn meg. Jeg satt og tenkte på ordene til Knausgård. “Det handler om å se, her og nå”. Jeg tenkte at jeg håper jeg kan gjøre ting litt bedre for noen.

Fine, viktige ord.:

http://www.nrk.no/video/karl_ove_knausgard_avstanden_midt_i_blant_oss/0F26E44EFCDC6B84/

“Ingen jeg kjente døde på Utøya eller i Oslo. Allikevel sørget jeg. Jeg holdt min kone i hånda. Hun tørket mine tårer og jeg tørket hennes og hun ga meg en klem. Jeg hadde sorg. Jeg følte den innerst i ryggraden. Jeg dro ikke til byen og fakkeltog den dagen. Jeg var heller på hytta hvor jeg kjenner hvert strå og hver stein. En fakkel brant på svaberget. Den brant for meg. For at jeg skal huske andre. For at jeg skal gjøre mitt. Jeg så at fakkeltog over hele Norge samlet nesten alle. Det varmet mitt lille hjerte. ”

Jeg skrev dette i fjor 25. juli. Det er fortsatt meg. Jeg skal tenne en fakkel i kveld også.

For ett år siden. For 365 ulike dager siden. Ett år siden. Jeg hadde besøk av nevøRunar fra Oslo. Sønn med familie var tusenvis av avslappende kilometer unna, i Thailand. Det var genserkaldt vær. Vi bodde på hytta. Det var en fin dag. I dag vet vi at det var dagen før 22. juli. Men slik har det alltid vært. Alle dager er dagen før en annen. Bare en dag. En helt spesiell dag. I dag er eneste gang du får oppleve idag. Gjør dagen fin. I morgen skal vi sammen minnes det som skjedde i morgen for ett år siden. Regjeringskvartalet og Utøya. Gjør morgendagen fin. Gi litt ekstra oppmerksomhet. Gi en ekstra klem. Vis nestekjærlighet. Men gjør det i dag. Vi trenger godhet hver dag. Gjør det også i overmorgen , og i morgen. Vi trenger venner hver dag. Også om en uke. Grufulle ting skjer og skjer helt sikkert igjen. Det finnes alltid lys bak skyene. Vis respekt og vilje til å forstå og akseptere andre. Vi kommer langt med det. Det er idag som teller akkurat nå.