Kjempehyggelig servering.

Kristiansandere. Jeg er stolte av dere. Som sønn av en randesundsmann og med trygg sørlandsk oppvekst er det med glede jeg ser hva som skjer med byen vår. Vår ryggmarg er bedehusene og kræstentroa. Et solid tros- og trygghetsfundament. Vi tror sjenerelt på gode ting og ett og annet mirakel. Og det er vel nettopp et lite mirakel som sjer med byen vår. Kristiansand blir finere og finere. Parkvesenet gjør den til en vakker by. Og alle oss andre gjør den til en god by. Torsdag på torvet er fest, fyllegledefest. Tilknappede mennesker knepper opp alt de har og lager folkefeststemning. Og gudd å deilig.  Selv hadde jeg en perfekt ankomst sist torsdag. En sørlending verdig. På Jørgens flotte grønne plen mellom brygga og et gammelt sørlandshus på Dvergsnestangen fikk Arild og jeg servert drikke som suste, før vi igjen suste i hans flotte båt til byen før vi igjen drakk til det suste. Hele torvet løfter seg hver torsdag. Godt jobba Henning på Jonas B. og alle dere andre som har fått dette til å bli en tradisjon allerede. Sørlendinger er treige så ting tar tid, men ikke på torvet. Torsdag på Torvet er fest. Sørlendinger som fester. Vi trenger ikke lenger Ibiza, AgiaNapa eller Playa del Ingles. Vi har Torsdager på Torvet. Vi trenger bare litt mer sol.

Egen facebookside for Sommer på Torvet, som jeg og har lånt bildene fra.:

http://www.facebook.com/#!/pages/Sommer-p%C3%A5-Torvet/168184549906630

5oo tanker. 500 morgener. 500 innlegg. 500 ganger har jeg satt meg ned for å tømme mine teite tullete tomme tanker. 500 innlegg. Jeg klapper meg selv på skulderen. Det startet som en selvpålagt kreativitetsfremmer. “Finn på noe hver dag”, var oppdraget, etter måneder med ensformig og lobotomifremmende samlebåndsarbeid. Hodet trengte næring. Litt hver dag. Og det har jeg gjort. Det har hjulpet meg til større bevissthet. Det har hjulpet meg til å se, – og tenke. Det har hjulpet Tomm rett og slett. Og det er en ubetinget ære at du leser dette nå. Å få skrive noe som du og andre leser. Jeg er stolt av meg selv og takknemlig for alle jeg har hatt kontakt med. Bloggens statistikk viser meg en verden hvor mennesker har lest hva jeg skriver. Stilig. En verden har åpnet seg. Noen av de som leser bloggen min er folk jeg kjenner, andre kjenner meg, og mange vil jeg aldri møte. Men det er for meg selv jeg gjør det. Jeg er min største fan.

 Ja, jeg elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, vejrbidt over vandet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tænker
på vor far og mor
og den saganat, som sænker
drømme på vor jord.

Jeg elsker dette landet. Najonalromantikken presser seg frem i disse dager. Oh mai, oh mai. Søljer og seljer. Sukkerspinn og øresus. Jeg elsker at vi ler sammen og jeg elsker at vi griner sammen. Jeg elsker min familie og alle de andre. Jeg elsker Reiårsfossen som bruser og jeg elsker rådyr som snur ræva til. jeg elsker gamle nordmenn og jeg elsker nye nordmenn. Hurra. Jeg elsker 17. mai og nyvaska nordmenn. Jeg elsker at vi har så mye å dele og at vi deler 17. mai med hverandre, og alle andre. Ha en fin dag sammen.

“Du kan ikke velge hvordan du vil dø. Eller når. Du kan bare velge hvordan du vil leve. Nå.”

Sitatet er fra Joan Baez, en av musikkens naturkrefter.

Aleksander Dale Oen valgte ett liv der årelangt slit ble betalt i hundredelers forsprang. Jeg er ikke intressert i svømming, bortsett fra et det er praktisk når du bader. Men mannen bak de norske svømmerekordene imponterte meg med seg selv, sin person. Han blir savnet av Tomm også.

Mange er som meg. Ubetydelige. Mange er som meg. Ualminnelige. Mange er som meg. Uovervinnelige. Mange er som meg. Enestående. Mange er som meg. Redde. Mange er som meg. Uerstattelige. Mange er som meg. Betydelige. Mange er som meg. Dyktige. Mange er som meg. Feige. Mange er som meg. Selvstendige. Mange er som meg. Ansvarlige. Mange er som meg. Uheldige. Mange er som meg. Heldige. Mange er som meg. – Seg selv.

Noen andre er ikke seg selv, men noen andre.

Jeg følger ikke med på rettsaken. Men fikk med meg at noe skjedde her en dag. Noe drapsmannen sa eller gjorde utløste nok en gang en kollektiv reaksjon. Sangen “Små Barn av Regnbuen” ble benyttet av Breivik og satt i et dårlig lys. Folkets reaksjon tok den inn i et godt lys igjen. Stilig. Jeg er stolt av den norske væremåten nå. Istedenfor å bringe frem hat, protestaksjoner og sinne, bringes det frem håp og samhold. Roser heves, klemmer gis og hender holdes. Kult. Og jeg måtte bare lese teksten. Den er fin. Hill, hill til Lillebjørn Nilsen.

En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve.
Hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Noen tror det ikke nytter.
Andre kaster tiden bort med prat.
Noen tror at vi kan leve av
Plast og syntetisk mat.
Og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for og slåss.
Noe stjeler fra de mange
som kommer etter oss.

En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve.
Hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Men si det til alle barna!
Si det til hver far og mor:
Ennå har vi en sjanse
til å dele et håp og en jord.

En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve.
Hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.