Tiden leger alle sår heter det. Dette såret vil gro sent, men godt. Det vil helt sikkert danne et stort arr. Et synlig merke for fremtiden. Et merke som aldri forsvinner. Men når vi ser på dette arret vil ihvertfall jeg vite at såret ble behandlet på den beste måte. Vi kunne ikke forhindre at det kom. Det kom plutselig. Men når det først kom var det godt at vi er omgitt av folk som vet hva de gjør. Som gjør de rette tingene. Som gjør at såret ikke ligger åpent. Som sørger for at  såret ikke blir infisert med bakterier. Som sørger for at såret ikke blir betent. Takk til disse menneskene som holder hverandre i hendene og holder alle oss andre oppe. Takk til kongefamilien. Takk til Jens Stoltenberg og hans stab. Takk til politi og røde kors. Takk til alle som holdt fakkel og rose. Takk til alle dere som hjelper å lege mitt lille skrubbsår.

Les denne artikkelen. Fanget opp av min kloke venn Ole: http://theconversation.edu.au/norway-tragedy-exposes-pundits-tunnel-vision-on-terrorism-2491

Fang

Håp. Håp er jo egentlig et ønske om flaks. En har et håp, men vet ikke om det vil oppnås. Ordet håp innehar ingen form for realitet. Det kan være stor trøst i å håpe, og av og til vil det du håper på bli realisert. Jeg tror mer på å skape sin egen virkelighet. Leve i øyeblikket og legge merke til alt det flotte som skjer akkurat nå. Se at mennesker som ikke kjenner hverandre tør å grine sammen. Se at ukjente trøster og klemmer hverandre. Fordi det er det som trenges. Se at de som er trenet til å hjelpe hjelper. Se at vi til tross for et ønske om å hate noen ender opp med samhold. Se at vi er glade i hverandre. Se hva som skjer med alle oss akkurat nå. Takk til alle dere som tør å vise ektheten. Takk til alle dere som tenner et lys i den tunellen vi kjørte inn i for noen dager siden. Kanskje egoismien er på vikende grund. Kanskj er vi er på vei til å ta mer vare på hverandre og ikke bare oss selv.  Jeg kan jo håpe.

Det er kanskje bare meg, men jeg betviler det. I vår nye ufattelige virkelighet blir jeg  utmattet av informasjon. Etter første ufattelige døgns hendelser begynner informasjon å fylle hodet mitt. Det er stort sett nok nå. Jeg er ikke direkte involvert så det er ikke alt jeg trenger å vite. Jeg trenger ikke å vite alle historiene og hvilket skonummer Jens Stoltenberg har. Jeg har ikke lyst til å fråtse i alt det pressen klarer å dra fram av grufullheter og blodige bilder. Jo verre jo bedre er det som oftest, og ikke omvendt. Det er bra med presse, de gjør sin jobb. Men jeg tror betegnelsen Presse kommer av ordet presse. Saftpresse for eksempel. Av og til presser en for mye. Av og til presser man for fort. Akkurat som på det lille huset på hytta, utedoen. Det er vårt lille presserom.  Jeg har slått av radio, og tv, og internett, og hodet for en stund og går ut i mitt lille hus, finner et Donald og starter pressekonferansen.

En helsvart dato. Vi har få vår 9/11. Jeg sitter og er stum. 22.juli 2011 er en av de verste dagene i mitt liv. Jeg sitter med tårer i øynene. Jeg griner. Et av de verste massedrapene i historien har akkurat skjedd i mitt lille fredelige hjørne av verden. I Norge. Her, og ikke der. Det er så mye lettere når ting skjer der. Men nå er det her. Ganske nærme og ikke så langt vekk. Hold rundt noen i dag. Ta vare på de du er glad i, og ta vare på de du ikke er glad i. Gi noen en klem, og et smil. Mange har mye sorg. Noen har spredd mye sorg hos oss. Spre heller litt glede. Hold noen i handa. Gi noen en klem. Gi det helsvarte litt lys. Vær til stede og husk denne dagen. Gi respekt til de som døde. Det er vi som ikke har mistet noen av våre som skal være der. Det er vi som skal være her. Det er vi som skal holde de i handa.

Jeg har gått å tenkt på hva jeg skulle skrive om i dag. Dette er mitt blogginnlegg nr. 200. Lite ante jeg. Men det er ingenting annet i dag. En dato jeg vil huske for alltid desverre.

Bor du sammen med to små barn kan det være godt med en ferie. Slippe onde barnefingre i øyne, øre og nese. Slippe å bli brukt som blink. Slippe å få halve sidepelsen røkket opp med roten. Slippe små barnehenders forsøk på å forlenge halen. Slippe å bli minnet på at du hater vann. Slippe å bli brukt som trampoline. Ja, selv en katt kan trives på schpaa. Mens sønnefamilien er vekk en måned i Thailand passer vi katten. En pjuskete sak av et nervøst kattevrak. Den har tålt mye og vil nok bli utsatt for videre testing når familien returnerer. Men inntil videre ligger han her. Finner roen. Gnir seg mot alt han ser og overtar far sin plass i sofaen. Regelmessig mat og fredelig forutsigbarhet preger dagene. Godt for oss og. Det er kos med en katt på hytta. Det er bare måkene som er skeptiske.

Det undrer meg litt. Jeg var nylig på  et besøk til Fram museet i Oslo. Dette flotte museet hvor polarskipet til Nansen, Sverdrup og Amundsen står utstilt i all sin prakt. Skipet som har vært helt nord og helt sør på vår stolte planet. På dekket av skipet, like ved roret står det en liten plansje med inntegninger av hvor de ulike ekspedisjonene seilte. Og studerer man det vil man undres over retningssansen til disse våre polarhelter. Eller var kompasset i villrede så langt vekk fra den magnetiske polen? Eller var det dødgang på roret? Jeg undres.

Polarskipet Fram

Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland – nå Nunavut-regionen i Canada – 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12. Fram er nå utstilt i Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.

http://www.frammuseum.no/Home.aspx

Lummax Learning Looser vs Real Rocking Respect. My friend is English, so Ill do this in his tounge. He had a dream, a dream, a dream. Fuck it, en drøm. En kul drøm. Og han hoppet nesten i den . En 4 wheel drive Landrover Defender. Den tøffe. Den enkle. Den som er vond å kjøre, men alle menns drøm. Ah. Vi skulle på roadtrip. Tennene løp i vann. https://tommetanker.wordpress.com/2011/06/28/pwd-pauls-wet-dream/

Men så får jeg en melding med bilde av bilen han har kjøpt! En SmartCar ! En Stupid Smart Car.  Å inni svarteste granskauen for et sprang. Fra mannenmannnemanne bilen til en terning. For en looser. For en lummax. Jeg skal snasken meg lage en stor L til bilen hans. Fra 4 til 2 hjulstrekk. Fra 2 tonn til 476 kg. Fra ubehagelig til behagelig. Fra 3 liter på mila til en halvliter. Fra følelser til fornuft.

Og da, og nå, det var nå det slo meg. Dette var jo bra. I min resirkulerte verden ville jeg fått dårlig samvittighet av et slikt monster som en Defender er. Kjøpe noe digert, som kun er tøft, og heller slett for miljøet. Paul bor i byen. Det er vel et smart valg da å kjøpe en SmartCar. Vel Paul du har min ytterste Respect. Du fortjener Real Rocking Respect

http://uk.smart.com