Bankkort og pinkode er oversendt. Nå venter jeg bare på gryna. Drinks on me!!!
For jeg er blant dem tilfeldig valgt av USA Lotteri som offisiell 2022-vinner i ILOTTO, og jeg har en grunn til å feire som en av de store vinnerne i det 76. ILOTTO PROMOTION-programmet . Trekningen ble holdt fredag i Arlington Virginia USA.
Jeg hadde flaks for de har gjort så mange forsøk på å sende vinnervarsel på e-post til deg, men ingen svar. Dum som jeg er har jeg slettet de forrige e-postene.
Mitt heldige vinnende tall er (12) – (22) – (23) – (29) – (40) Jeg vant én million, fem hundre og sytti tusen amerikanske dollar i den tredje kategorien.
Vi oppdaget til vår forskrekkelse at 125 kroner har blitt trukket fra konto de siste månedene. Av Microsoft. Selveste Microsoft. Jeg hadde ikke bestilt noe fra Microsoft. Min kone hadde ikke bestilt noe fra Microsoft. Jeg logget inn og sjekket både min og hennes faktureringshistorikk hos Microsoft. Ikke spor av noe som var kjøpt eller bestilt eller abonnert på. Jeg fant en support telefon og ringte. Og ringte. Og ringte. Og ringte.
Jeg skiftet taktikk og prøvde meg på en support-chat. Her fikk jeg kontakt. Problemet ble forklart. Etter en time med forklaring og overføring av bilder og nummer og fakta fant vi ut noe. Microsoft sjekket og fant ut at det jeg sa stemte. Penger ble trukket fra min konto fra en annen bruker enn meg eller min kone. “Sperr den da!” sa jeg.
“Det kan jeg ikke”, var svaret.
Det viste seg at de, for å sperre dette trekket, må sende en epost til eieren av det abonnementet for å få det stoppet. E-posten er kryptert hos Microsoft sa de så de kunne ikke se hvem den tilhørte. Bortsett fra at den ikke tilhørte verken meg eller min kone. Så de påstår at ikke kan se hvem de har som kunde.
“Hæ?”
De kan se at noen har et abonnement på Office 365 hos dem. De kan se at penger (som Microsoft får) blir trukket fra min konto. Men de kan ikke se hvem som eier kontoen. Da kan de heller ikke sperre det?
??????????????????????????
Heller ikke banken kan blokkere trekket.
Vi må ha helt nytt kort og kode og konto med alt det pes det innebærer.
Det er fint rundt Hamrevann. Et vann spekket med viker og bukter. Et vann som nå har fått en flott sti rundt det hele. Stien er ny og fint ryddet. Blå merker er lette å følge. Og det er en mjuk tur. Stiene er så nye at steiner og røtter har ennå ikke blitt nedtråkket. Det er heller ikke så mye opp og ned som det ofte er på våre mål- og meningsfulle vandringer. Dette er en lavterskeltur slik en lavterskeltur skal være. Og finere blir den. Mange broer og gangveier over blaude myrer finnes allerede. Og flere kommer.
Turen er vakker i kveldssola på en stille dag. Så rolig og fin at skulle vi ha noe som helst dramatikk her så måtte det bli i filmen om turen.
Det måtte jo komme til meg også slik det vil komme til alle andre. Og da snakker jeg ikke om restskatt, flottbitt, høysnue eller tilbudsavis fra XXL. Nei. Jeg følte meg litt klein i går, var sjuk i natt og bedre i dag. Som den gode borger testet jeg meg med pinner i nesa med påfølgende nysekuler. Og svaret kom. Masse streker i det lille testapparatet. Underlig nok føler jeg meg ikke så sjuk. Heldige meg. Jeg er en av de underlige uvaksinerte så jeg burde jo bli dau, men det ser ikke slik ut. Jeg overlever. Ukrutt forgår ikke så lett sies det.
En i Sogn Avis beskrev følelsen av Corona svært billedlig.
“Javel da!”” Ari Ben?” Ari Ben Reddik Fy Fasan, tenkte jeg. Det var en regntung dag da kona foreslo å kjøre til Grimstad og se på en utstilling av Ari Ben sin kunst. “Javelda”. Jeg dro meg selv ut døra etter nesebora. Med oss i bilen fikk vi de to kunstneriske barnebarna Bella og Mina. På veien bort fortalte vi om Prinsessen og kunstneren og mørket som av og til kommer i livet. Vel borte fant vi det fine gule huset hvor Grimstad Kunstforening holder til. I småregn løp vi inn. Der møtte vi vegger fylt med fargerike trykk av Ari Ben. Og der møtte vi bror og søster til Ari; Anja og Espen. De ønsket velkommen og var de perfekte verter. De fortalt bakgrunnen for mange av bildene. Fra fine blomsterbilder til malerier av vonde drømmer. Det var en mangfoldig utstilling og inntrykkene seeeeeeg inn i skrotten fra bilde etter bilde. Også Bella tok inn bildene. Vi snakket om dem og vurderte hva vi så. Det var fint. Og Anja og Espen delte med oss mange ting. Vi fant mange felles knagger i våre liv. Det er moro å treffe mennesker som gir av seg selv. Som oppriktig ønsker å fortelle om ting de liker og ting de brenner for. Nesten som vi har møtt hverandre før. Underlig og fint.
En liten helt kom frem fra glemselen. BB8 regjerte nok en gang stuegulvet. Til kattens skrekk men til Mina sin glede. Gøy med litt uforståelig teknologi og en fjernstyrt ball. Begge var overnattingsgjester. Men bare den ene lar seg fjernstyre av telefonen. Eller egentlig begge om jeg jeg tenker meg om. Det handler bare om å ha de rette appene. Hun lille av kjøtt og blod kan mer om å laste ned morsomme apper og hvordan de fungerer enn sin eldgamle bestefar.. Får hun låne telefonen i en halv time buler den snart over av nye apper og spill Gøy å se hva som setter seg inn i nye små hoder. Alt de kan.
Vi har en underlig slapp katt. Riktignok våkner den til når kattegodteriet Dreamies blir dradd ut av posen. Og en og annen sprettball får kjørt seg innimellom. Men med fiskestangleken er det liksom bare forkroppen som er aktiv. Den ligger der og hiver seg etter dusken. Og får han først tak lat han den ikke gå så lett.
Etter to år med nyheter om nedstengning, karantener, isolasjon, dødstall, innleggelser, vaksine som virker litt men ikke lenge og tabeller opp og tilbake og ned og i mente fant jeg endelig noen gladnyheter angående Corona. Skulle du ha sett. Og Trump som beskyldte Kina for at episenteret for Corona var hos dem. Han har manglende lokalkunnskap om sitt eget land. Like utenfor Los Angeles ligger byen Corona. Dobbel så stor som Kristiansand. Der kan du kose deg på Corona Riverside Hotel. Fly av gårde fra Corona Airport og sikkert legge deg inn på Corona Sykehus. Og selv om det kan være en utfordring å leve midt i Corona sett utenfra ser det ut som de som bor der har det bra.
Det må dog være litt underlig å bo der i Corona og bli oppfordret til å ta tredje dose mot Corona . . . .
På årets siste dag ser jeg tilbake til gode dager i 2021. De fleste var gode. Enkelte dramatiske. En kollega holdt på å dø. Firmaet holdt på å dø. Heldigvis lever begge fortsatt. Ny kollega har kommet. Venner har blitt fjerne, andre nære. Vårt lille virus bringer oss både nærmere hverandre og av og til lengre vekk.
Januar. Vi samlet venner og feiret Arilds 60 års dag i en Bivuakk i Skogen. Vi samlet familie og gikk på skøyter på Tretjønn.
Februar. Vi oppdaget den flotte skiløypa på Høvårsland, – meditasjonsløypa. Og vi var med familien på Nesfjellet hvor Norges vakreste skiløype ligger,- i følge de som bor der.
Mars. Min Maya har bursdag og vi går for 100 gang opp til Sotåsen. Denne kortreiste fine turen i Randesund. Senere griller vi bålpølser ved et lite vann i Vågsbygdskogen.
April. Vi besøker Tjuvhåla høyt over Byglandsfjord. Med Gabriella og Andrew oppdager vi nye stier .
Mai. På en vindstille dag går jeg på ski på Suleskard med Arild. 17. mai toget gås på terrassen til Stian.
Juni. Vi bader i iskaldt vann på en fin dag ved Sølvgarden Hotel på Rysstad. Paul forsøker å lære meg diskgolf. Fånyttes. Vi bader i varmere vann på hytta.
Juli. Jeg står på Kjeragbolten med mitt barnebarn Lucas og venn Arild. Hele familien bader i sommervarmt vann i Stampa og i Korsvikfjorden. Vi bader i kulpene ved Brokke.
August. Hove utenfor Arendal tar i mot 2 besteforeldre og tre barnebarn til en lun weekend. Vi har markjordbær utenfor huset og agurker på hytta. Det er en varm sommer.
September. Paul gir ikke opp å lære meg diskgolf. Vi bader i Tretjønn, i Stampa, i Fivann og på Sjøsanden. En katt flytter inn.
Oktober. Hver onsdag treffer jeg noen gamle og none nye venner. Vi går tur med lys i panna. På Hovden åpner Olav opp hytta for en gjeng gamle venner. Vi går på topper og kaster frisbee. Det snør.
November. Vi ser etter sopp i skogen bak en deilig stille flyfri flyplass. Vi gjenoppdager Odas Grønnsaksgryte.
Desember. Jeg opplever magi på Domkirka kveld etter kveld. Julestemning fyller luft og hjerter. Gunnar fyller 60 og vi kan stå i kø utenfor restauranten for så å måtte sitte en meter fra hverandre der inne. Vi feirer jul. I romjula blir det diskgolf med Arild og Paul som aldre gir opp. Tror han trenger meg for å se hvor god han selv er.
Takk for alle fine opplevelser dere har gitt meg og mine i året som har vært.
Om en først skal treffe på den avskyelige stivokteren ved Sotåsen er det lurt å være snartenkt. Og siden ingen av oss er det i utgangspunktet har vi forsikret oss at vi i alle fall har et lyst hode. Når et foto skal tas og en håper at senter for oppmerksomheten skal være den fine snømannen vi traff på blir vi overrasket en smule når vi ser på bildene etterpå. Men Morild ruler. Lua varmer og lua lyser.
Vi tok turen i perfekt snøballrullesnøvær. 0 grader og nykram snø. Ut av vårt lune hi og ut i og inn i skogen. Utsikten fra Sotåsen var i dag slukt av skyer og tåke. Men skogen var pyntet i lys vakker snø.
Stivokteren fant vi liggende spredd utover stien. Det var først når vi rullet snøen sammen at han dukket opp foran oss.
! 