Enkelte skilt forblir ikke forbigått i stillhet. Etter ca 1000 turer opp og ned Setesdal med Hovden som vendepunkt er det ett skilt som fnisete, kvisete tenåringsgutter og menn i alle de andre aldrene husker. Glidbjørg . . .. Hmmm. Vel. Nå, nå. Såh! Stopp tankene. Inn til høyre, over en bro og du er nesten fremme, om du tør. Vil vel egentlig ikke helt vite hva som er der. Brutte illusjoner eller bekreftende fryktsom sørlandsk syndelig sannhet. Nei. Glidbjørg er best forbikjørt til man kjenner fakta. Jeg prøvde å finne ut hva navnet kom fra, men kalrte det ikke. Så for meg bærer Glidbjørg fortsatt på sin hemmelighet.

Det er vår og blomster gror. Hagestell og ugresspell. Klipping og hekking. Alt skal foregå om våren. Er det rart jeg er glad i snø. Hagen er finest slik,- dekket av snø. Hvit og vakker. Jeg stakk av fra skitne negler og ømme knær. Jeg dro fra hagen som ligger sånn ca 4 meter over havet og reiste 1155 meter oppover. Til Ytre Hyttenut, 1159 moh, på Hovden. Auversvann utenom løypa var målet. Og gudd å fint. Fast snø, godt føre, skyet men ikke værbitt og +7 grader. Pausen på toppen av Hyttenuten var god. Utsikt ispedd mandarin. Godt. Et par timer og 13 km senere satt jeg meg ned mens skyene skilte lag og slapp sola gjennom. Bål med bratwurst på menyen. En fin dag.

Barn trenger påfyll. Akkurat som oss voksne. Og da jeg for litt siden annonserte 4 ledige plasser hos Rona Barneparkering og Oppbevaring fikk jeg straks inn masse søknader som ble expressbehandlet og innvilget. 4 ledige plasser ble til 16, siden små barn rett og slett er små og tar liten plass. Små barn er heller ikke smarte nok til å jobbe kollektivt, så de kommer seg ikke ut av sine personlige lekekamre, som jeg velger å kalle dem. Behovet for personell meldte seg, og der tok jeg selvfølgelig de første, billigste og værste. Aktiviteter som sandroting er igangsatt. Forretningen går strålende. Og bekymrede foreldre som lurer på hvordan det går når det regner kan roe nervene. Det er hull i bunnen på lekekamrene slik at de ikke kan fylles opp.

Nok en gang i tomme tanker gikk Tomm. På vei mot ingenting med ingenting i hodet. Kling, kling og bling. ???? En lyd fra oven. Hæ? tenkte jeg og vred pupillene oppover og inn i nyutsprunget bjørkeløv spredd utover tynne våryre bjørkegreiner. KLING; KLONG. Hæ? Hallusinasjon? Fritt vilt? Ondskapens Hotell? Blair Witsch Project? Det gikk kaldt nedover ryggen. Gåsehud og krymplever. Pupillene mine møtte pupillene til en sardinboks, en leverposteiboks og en makrellitomatboks. De stirret fanden meg tilbake på meg. Etter klyp i armen, spark i ballan, 3 minutters meditasjon, angrepille og lykkepille snudde jeg hodet oppad igjen. De hang der ennå. Alle de gule boksene med bruskorkneser og pupiller dinglende inni plastikkøyne. Stilig egentlig, og innenfor gjerdet lå Veslefrikk Barnehage. Får håpe det er en sammenheng.

En ny fin tur i skogen. Jeg gikk i skogen ved Fivann og følte skogens ro, ha, ha. Det er ikke akkurat ro is skogen i disse dager. Overkåte meiser, spurver, troster og stær lager de vakreste yder fra trærne for å lokke sin utkårede bak en trestubb for å “ha” seg. De eier ikke blygsel, skam eller sørlandsk standard disse bevingede elskovssugne fjærkreene. Og det var da jeg så han,- Petter Not So Smart. Den ukjente broren til Petter Smart som var min helt, – helt til jeg ble en meter og 20 høy og Modesty Balise tok alt fokus. Donaldbladet jeg fikk av mamma var alltid litt gøyere hvis det var en Petter Smart historie med. Han ble en slags barndomskamerat for et kreativt tomt hode. Det var alle gutters drøm å bli så smart og lage så mye kule greier som han gjorde. I skogen ved Fivann traff jeg altså hans  sin mindre smarte tvillingbror. nebbet stakk ut av et rottent bjørketre i form av en sopp. Stod bare der. Sa ingenting. Kanskje han nøt fuglenes elleville vårjubel. Muligens det var bare meg som så han, men han startet The Wayback Machine hos meg.

http://www.donald.no/default.aspx?section=artikkel&id=14590

Husarbeid, håndarbeid samt andre forefallende og påtvungede arbeidsoppgaver kan til tider være kjedelige. Ja en kan rett og slett bli drit lei av det en holder på med. Så lei at tankene fyker, hjernen legger seg død, og en transelignende tilstand sniker seg inn i lillehjernen. Tomme tanker fyller Tomm sine tanker. En går inn i et stort intet mens en allikevel fortsetter med det en holder på med. Slik var det en dag for meg også.  . . . . .  . . . . Jeg la fliser på kjøkkenet. Irriterende små fliser. Bittesmå firkanter ble lagt på veggen. En etter en. En etter en. En etter en. Da så jeg en liten bjørn som stirret på meg. Den stod der og gjorde ingenting, mens jeg gjorde alt. Ingen tilbud om hjelp fra den kanten nei. Time etter time stod den der og iaktok meg. Til slutt var det nok. En gammel mafiametode ble tatt i bruk. Litt fugemasse i en kopp og et fullt badekar gjorde susen. Jeg er ikke stolt av det, men bjørnen ser ikke på meg lenger.

PS. Jeg fikk et forklaringsproblem, når barnebarnet spurte etter den lille bamsen.

PS 2. Kjøkkenet ble fint og er nå til salgs sammen med resten av leiligheten.

Alt hva en filmet Agurk kan sette i stand. Etter et Tommetanker-innlegg (   https://tommetanker.wordpress.com/2012/03/11/indecent-proposal-fra-butikksjefen-pa-ultra/   )om ikke å få Trumftilbud fra Ultra Sørlandssenteret fikk jeg et gavekort fra nettopp dem. Hyggelig, men merkelig. Det er jo uvanlig at mennesker setter pris på kritikk. Men det gjorde de og tok det ad notam, og takket, og bukket, og sendte meg et gavekort til butikken. Takk Ultra for gavekortet, muligens jeg bruker det på en filmet reddik.