Jeg og Justin Bieber i Oslo opplever stort sett det samme

 Mine pressekonferanser blir også avlyst. Ungjenter i alderen 14 til 17 skriker når jeg henvender meg til dem. Og klarer jeg å stimle sammen et knippe tenåringsjenter på operataket i Oslo så dukker politiet opp og jeg blir ført til hemmelig adresse. Jeg avholder gratiskonserter. Mine dansetrinn er akkurat like, bare ikke i takt med lydbildet. Jeg er et supertalent, men uten å vite i hva. Jeg har vært i Canada. Jeg har møtt Slash (på avstand). Jeg har skrevet min biografi og sunget inn i en plate. Han gir u t CD, jeg seier “se det!”.

Where are all the fans?

 

Strandnelliken Tomm

Enkel, ganske fin, klorer seg fast og klarer seg med lite. = Tomm.

Enkelte sier faktisk det samme om Strandnelliken. Eller Fjærekollen som den egentlig heter. Og egentlig er den ikke en nellik i det hele tatt. Ikke med i nellikfamilien nei. Akkurat som meg. Elger seg innpå de vakre og later som en er en av dem, helt uten selvinnsikt. Strandnelliken (Fjærkollen) har ingen anvendelse i det hele tatt. I gamle dager brukte de den mot dett og hint, blandt annet mot nervøse forstyrrelser, uten at det funka. Her er jeg og strandnelliken litt ulike faktisk. Jeg, Tomm, kan brukes både mot nervøse forstyrrelser, skitne gulv og kaffetørsthet. Jeg lindrer faktisk familieøkonomien og opphopende klesvask også. Til og med ugress og løvetann i plenen kan jeg brukes mot. Men akkurat som Strandnelliken kan jeg gi utslett og allergiske reaksjoner også. Nobodys perfect!

“Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner.  IIngen advarsler eller opplysninger om mulige bivirkninger og kontraindikasjoner knyttet til fjærekoll er funnet i tilgjengelig litteratur. Dette skyldes at fjærekoll har vært svært lite brukt som medisinplante og at opplysninger om mulige skadevirkninger derfor ikke finnes nedskrevet.”

I rest my case. I am a Strandnellik. Helt uten skadevirkninger er både jeg og Strandnelliken.

Eller Geldingahnappur som den heter på islandsk.

Naturlos og andre loser på Ramsøya. Bedre en Pluto.

Alle har fått den og de fleste har sett den og de fleste som har fått den og sett den har kastet den. Jeg hadde spart på den uten å kaste den når jeg fikk den. Den høye tynne brosjyren med turforslag i Agder. – Naturlos-brosjyren. I et anfall av tommetanker tok jeg brosjyren og så hva jeg og barnebarnet kunne være med på. Og jeg fant, jeg fant. :

Tur til den gamle losøya – Ramsøya. Vi går med båt frå gamle Skottevik brygge i Høvåg.
På turen får vi høre om livet i fjæra, lyngheier,ballastplantar og hageplanter frå Europa. Alle må ha med redningsvest til båtturen. Ta med mat og drikke!
Jeg slo til. Båt og øy,- sabla gøy. Sikkert gøy for en fireåring også. Sola skinte, ingen vind. Vi drar. En ringerunde og vips så var vi mange. Innom hytta etter vester og plutselig satt vi i båt på vei mot Ramsøya i Høvåg. Gudd å stilig. Vi bel guidet av en som har skrevet bok om øya og av ei som vet hva som kan spises og ikke spises, og tas på og ikke tas på av alt som vokser og gror. Og mens flokken tuslet rundt på øya og hørte om dett og hint mens vi gomlet på alt vi fant av ugress koste vi oss. Vanvittig dyktige guider og gøy å høre om øya som i dag var turistinfisert, men som en gang var fylt med seilskuteloser. Derav hele tre losvarder på den lille øya. Takk til Naturlos prosjektet. Jeg kommer igjen. Det vil si ,- Vi kommer igjen for vi har ikke kastet det de andre har kastet. Event. klikk nedenfor.

http://www.naturlos.no/Vest-agder_Naturlos_2012.pdf

Portvakten på Hovden

Jeg turte ikke gå forbi. Portvakten, . . . The Gatekeeper. Vakten til helvetes porter? Eller en litt enkel St. Peter med himmelinnslipningstillatelsesfullmakt. Jeg er jo sørlending så inn i himmelen kommer jeg altids. Uansett. Gå inn mellom øyan på han der valgte jeg vekk. Lett stirrende ufokusert langnærsynthet med på røde og grønne stær svirrende i nærområdet. Følte meg som en dompapp helt til ei ugle så langt etter meg. Nei. Omvei er tingen.

Dama til spøkelseskladden i Den Røde Arme.

Jeg traff Spøkelseskladden i Sandnes i fjor. (https://tommetanker.wordpress.com/2011/03/28/spøkelseskladden/ ) For et par dager siden traff jeg dama hans. Jeg møtte henne på Nodeland. Dama til spøkelseskladden. Jepp. Nodeland i Songdalen. Hun stod der som en vakker formfull og frodig kvinne. Ren og pen i den rødeste kjolen du kan tenke. Lady in Red, Rødhette, Rødspette, Den røde armé.  . . . .Ah, det var det. Nå så jeg det. Hun var en av mange. En hel haug . Kanskje en militær formasjon. Den russiske hær dukket opp på Nodeland. Sirlig oppstilt på selveste nasjonaldagen vår. På geledd. Men så tenkte jeg plutselig at jeg ikke tenkte. Og hva tenker man da. Hva kommer Den Røde Armé egentlig fra? 

Og Wikipedia hadde svaret: Arbeidernes og bøndenes røde hær (på russisk RKKA – Rabotsje-Krestjanskaja Krasnaja Armija, РККА: Рабоче-Крестьянская Красная Армия), var betegnelsen som ble brukt om de væpnede styrkene som ble opprettet av bolsjevikene etter den russiske borgerkrigen i 1918. Denne hæren ble så Sovjetunionens væpnede styrker etter opprettelsen av unionen i 1922. Den røde armé ble stiftet og organisert av Leo Trotskij, og omfattet raskt nesten 4 millioner mann (under borgerkrigen). Til å begynne med besto Den røde armé av arbeidere, tidligere soldater, intellektuelle og svært mange bønder som var redde for å miste jorda de hadde tilegnet seg under den russiske revolusjonen.

Så nå vet jeg det. Fra ikke å tenke til å tenke, så har jeg lært noe jeg har glemt. Stilig.

Typisk sørlandsk å lyve fra seg en kilometer.

Får du en sørlending som venn, har du en venn for livet. Får du en sørlending som fiende, får du aldri vite det. Æ æ blaud i haue. Har tean i tanga mens makrææælen i ronsa skur lauganes ongår innover i Setesdalen. Once we were warriors. . . . Neppe. Sørlendinger langs kyststriba hadde mye kuler i haue, ikke forde de var stridens menn, men forde de sjelden løfta blikket. Vi så ikke ned på andre folk, vi så ned på oss selv. Det eneste som var stort hos sørlendingen var mindreverdighetskomplekset. Og ettersom veinettet åpnet seg og strakk seg innover og oppover i landet vårt, klarte vi sørlendingår å spre vår forsiktige væremåde til de indre bygder. På Hovden må veisjefen være av kyststribe ætt. Fjellskiltene var nemsomt satt opp, men mens en nordlending vil påstå at alle verdens høyeste fjell er samlet i Troms fylke er de litt mer varsomme med høydemeter i øverste Setesdal. Fjellene er sånn ca 50 til  200 meter for å si det litt på den måden uden å ta i.

En annen teori er jo at du kommer til en veldig lav tunnel om 50 til 200 meter.  . . . . .

Worlds worst hangover nese

Gudd. Æ siår det bare  – – – – gudd. Tenk deg en kveld på byen. Du flyr høyt og lavt. Tar looper, lander og taxer inn til påfyll og polering med kluter og flyfiller.. Ut igjen. Etter et stopp i depoet med en deilig dobbel sprudlende flybensin og blandevann tar du fart og flyr inn i solnedgangen. Du er i skyene og imponerer damene. Du vifter med flapsene og brummer lunt til tøsene. Kvelden er perfekt. Og innen du lander har du sirklet tårnet og blitt dradd i spakene. Gudd for en dag.  . . . . Du sovner. . . . ZZZZZZZZZZZZ. . Du våkner neste dag med dundrende hodepine, angst, kortidsminne og kalosjer. Øynene er i ufokusert modus og du sjeler og prøver å se nesa di. Gudd. Du har en propell i trynet. Intressant men skremmende. Hvor godt er det å starte opp den – – – dagen derpå.

Hypp, hypp, hora og 17. mais sanne ansikter

Nasjonaldagen er over. 18. mai er her med flagrende minner fra i går. Og sår. Sår i beina og sår i lommeboka. Den ligger for øyeblikket i koma på intensiven, med akutt behov for overføring av nye midler. Nodeland ble den lykkelige geografiske enhet som mottok penger for kalde pølser og lunka kaffe. En dag for svevende hundrelapper i Nodelandshallen. Men for en fin dag. Med hipp, hipp, hurra fra barnebarn og hypp, hypp, hora fra nye landsmenn. Trompeter og basuner. Lyd og leven og ellevill glede. Det var en god dag i lag med en god familie. Takk til alle som gikk i tog. Takk til alle som spiller i korps. Takk til alle som steller i stand. Og takk til flygende kyr og kaninen i taket.

Noen digger fart, andre digger spenning, jeg digget frosken Catalina.

På Kjevik her en dag var det flyshow. Og masse gøy. Hoppeslott, dårlige burgere og biltemautsalg ble oversett, og motorer, fly og entusiansme ble fokusert på. Jeg ble til og med invitert ned i en cockpit av en ung kvinnelig soldat – – – – . Hvor kommer egentlig ordet “cockpit” fra. Men for meg var det en gjeng med flyentusiaster fra England som ble min vinner. De kom med et fly som hverken innbyr til fart eller spenning sammenlignet med de andre. Men gudd for en LOOK. Best in show. Et fly som trives på land og i vann. På asfalt og gress. Kult. Det heter Catalina og er en gammel dame med sans for å slukke branner. Uten å stoppe kan det på store sjøer fylle buken med vann og hjelpe med slukking av skogbranner. Gjengen i England som elsker det og holder det i live fortjener all ære. Hill, hill.

http://www.catalina.org.uk/

Kristiansand Airshow er amatørenes dag

Lokale helter! Vi har Bernt Balchen, en lokal flypioner, opprinnelig fra Tveit. Og vi har mange andre flygende helter. Mågane. Duane og krågane. Kristiansand Airshow frister. Store fly, små fly, flybensin og flyfiller. I går prøvde jeg å ta bilde av jagerfly. He, he. rett og slett en dårlig ide for en treig sørlending. Men nå går jeg. Jeg må fly.