!

Jeg har PINO i baksetet, DAKAR i bagasjerommet,F RUIT i passasjer setet og selv, selvfølgelig, sitter jeg badet i LIMONE. En deilig duftfylt tur opp gjennom høstkledde Setesdal står foran meg. Turen anslår jeg til å ta 13 timer, da det er innlagt spy og oppkast stopp for hver 500 meter. Og siden jeg kjører rett fra jobb så har jeg nok hatt to spystopp allerede før Dalane. Men jeg ser optimistisk på det. Setesdal vil få en opplevelse av duft i kveld og utover natta. Sannsynligvis vil alle kjemikaliene disse duftene inneholder også framskynde høsten langs veien.

Det hele henger slik sammen at jeg fikk skiftet til vinterhjul i dag. Kona dro til Oslo og  jeg skal til fjells. Og det var inne i bilservicehallen, bil-spaet, at jeg så denne fantastiske automaten. Interiørdufter til bilen. Det går plutselig opp for meg at jeg har levd et beskyttet liv. Jeg er over 50 og har aldri sett en interiørduftautomat for bil før. GUDD. Wunderbaum i automatversjon. Fyll kupeen med lett kvalmende duft og legg ut på tur. Et forlokkende tilbud som jeg heldigvis avstod fra. Det vil si, jeg avsto fra duften. Turen starter nå.

Her en dag stoppet jeg opp og bivånte verdens kanskje kjedeligste jobb. Jobben som bare en filosof kan ha. En som har evne til å trekke de store linjene samtidig som han trekker de små og som vet å sette grenser. I et slikt ansettelsesforhold kan du fort bli parkert om du ikke vet å om setter en strek over fortiden. Det er viktig å holde tråden mens snorrette tanker kanskje møter veggen.

Vel. Egentlig er bildet fra parkeringsplassen hos NOV. De jobber for tiden med å samle alle ansatte på Dvergsnes og trenger fortetting av parkeringsplassen.

Jeg har akkurat trødd i salaten, tatt bomba i klaveret, stukket hånda inn i vepsebolet og lagt hodet mitt i giljotinen. Kneskålenen blir i nærmeste fremtid knust og jeg har gjort mitt siste tygg da tennene snart er historie. Mitt liv går mot slutten og diverse abonnement sies nå opp. Sannsynligvis har min siste K2-vitamin og Omega3 kapsel funnet vei til mitt fordøyelsessystem da de nevnte vitaminer ikke har virkning i et legeme hvor livet har passert. Mitt jordiske gods blir snart himmelsk og fiskelykken har snudd. I et anfall av ubevisst ærlighet uttrykket jeg i går min manglende kjærlighet til proffboksing. Og det dagen etter at en Oslokvinne banket opp ei fransk dame under vitners nærvær til hele nasjonens samlende hill, hill. Som min kone kan bekrefte er jeg kort-tenkt over lang tid. I min naive virkelighet tok jeg ikke med i mitt livsregnestykke at jeg har en nevø i hovedstaden som driver med MMA (mixed martial arts), at jeg har 2 nieser i nord som er blant Norges flinkeste i KickBoxing og at slekten generelt backer opp om dette. Og i skrivende stund starter angsten og jeg sitter jeg påholdent og skjelvende tastatur. Jeg tror slekta er på vei for å overbevise meg om at offentlig slåssing er topp. Og jeg tror nok jeg blir overbevist også. Jeg vil nok bare ikke leve lenge nok til å se det. Så takk for følget. Unnskyld for at jeg fortsatt ikke liker slåssing, – post mortem

Egentlig så vet jeg jo at vi har det innebygd. Alle oss. Blodtørsten. Blir vi presset langt nok vil vi se smerte hos andre. Vi vil ha hevn. Vi vil se blod om vi kan. Vi vil slåss. Se smerte og lidelse hos motparten. Men hva om en ikke blir presset langt nok av sinne og frustrasjon og trangen til hevn. Hvorfor vil vi da se andre lide. Jeg skjønner ikke denne lysten og fasinasjonen av blod som spruter, øyne som buler og kjever som knekker. Det sies at det gir en ur-dyrisk og adrenalinfylt opplevelse bare å se på det. Og det nok jeg som ikke passer inn. Jeg blir litt trist av å se på. Derfor unngår jeg det om jeg kan. Tvekamper med blod og skade og død til følge har så vidt jeg vet alltid fantes. De fleste liker å se på det, og noen liker å delta. Jeg liker verken å se på det, eller delta. Og dersom muligheten skulle komme ville jeg løpe vekk i ei helsikes fart. I går, og i dag har de vist om igjen og om igjen at ei dame blir slått ned av ei annen dame. Det tok ikke så lang tid den slåsskampen. Totalt bare noen minutter. Den varte helt til ho ene klarte å slå ned ho andre. Da hadde ho allerede kutt i fjeset og blodet rant. Allikevel fortsatte ho andre å slå. Helt til ho slo så hardt at ho som allerede blødde var banka helseløs. Banka opp så hardt at ho ikke kunne gjøre rede for seg lengre. Først da var det noen som grep inn og stanset kampen. Fram til da hadde alle de som stod rundt heiet og ønsket mer blod. Og nå jublet de. Jeg liker ikke slåssing. Ei heller i lovlige former. En sport hvor to stykker er enige om at det ypperste de kan oppnå med hverandre er å skade motparten mest mulig i ett slag er kleint synes jeg. Men det er kanskje meg det er noe galt med. Jeg liker å se kappestrid og tvekamper. Og jeg vet det er idretter som har mer skader enn slåssing. Men jeg liker ikke konseptet med at det å skade noen er hensikten med sporten. Frivillig eller ikke. Det rare er vel at jeg nå setter meg selv i fare for å bli banket opp ved å skrive at jeg ikke liker å se på at andre blir banket opp.

God morgen. Jeg så en fjær. En. Det er av og til best med bare den ene fjæren. Den som ikke kan bli til ti høns. Fjæren som bare er en fjær.  Den kom forbi meg for noen minutter siden. Jeg tok en kopp god kaffe og tuslet ned til et flatt hav. Et hav hvor morgenskyene vakkert speilet seg i overflaten. Bølgene som morgenens eneste båt lagde har for lengst krøpet i land og etterlatt sjøen som en sellofankledd oppnedhimmel.  Vinden har ikke våknet ennå og de helsikes bråkete kråkene som prøvde seg forsvant foran noen susende kongler. Fjæren seilte videre. Kanskje den skaper undring hos andre langs kysten utover. Kunsten å la en fjær bare være en fjær er vanskelig. Av og til drepende kjedelig. Av og til feil og av og til riktig. Denne morgenen føltes det riktig. Sitte ned, ta en varm smak av kaffen, kjenne nattekjøligheten i svaberget og la hodet helt stoppe opp med synet av fjæren i himmelen i havet. Stille hav, stille himmel, stille hode.

Ofte nok opplever jeg at en fjær blir til ti høns. Denne fjæren skulle bare være en fjær.