!

Hvorfor ikke la turen bli en del av ferien. Tenk på alle de gangene du ikke stopper. Alle de gangene du kjører forbi. Ikke fordi du ikke har tid, men fordi du er på vei. Mentalt er du klar for å komme frem til et eller annet innen normal gjennomsnitts idealtid. Men jeg tror alle allikevel har sett langt etter ting langs veien. En rasteplass, en utstilling, en butikk, en avstikker, et tre, en elg, et eller annet. “Hvorfor stoppet jeg ikke?” tenker vi altfor sent og gidder ikke snu, selv om vi bare har kjørt 200 meter lenger. “Der må jeg stoppe en gang”, tenker vi og stopper der aldri. Ofte er turen til hytta raskest mulig transport i bevistløshetens navn. Noen velger 20 forbikjøringer på vei opp eller ned bare for å komme 10 minutter raskere opp. 10 minutter de ikke trenger til noen ting. Jeg er en av dem som stopper av og til. Tar en pause og opplever noe nytt langs veien. Denne gangen var det min bror som tipset meg. “Ta turen opp til Gloppefoss. Det er verd det”, sa han. Og han er jo min storebror så jeg hørte på han. Kun en halvtimes tid etter jeg forlot Hovden, stoppet jeg.  Like ved Sanden Såre går det en liten vei oppover. Og etter en times tur oppover og innover langs en liten elv og i et trangt juv så jeg fossen foran meg. Og etter nye 10 minutter stod jeg stille foran den. Det var den som pratet; høyt. Nesten 300 meter fra topp til bunn, så den ruver. Kan bare forestille meg hvordan den er i vårsmeltinga. Jeg tror jeg må stoppe her igjen. Turen er mye oppover, men allikevel lettgått. Elva må krysses noen steder og det kan være pes når det er mye vann vil jeg tro. Jeg så fisk i elva og beverterasseblokk.

Minst 4 demninger på et kort strekk i elva. Det sikrer nok solid innavl i den slekta. Skogen rundt elva bar klare spor etter fest med bevertenna i nevertapeten. Flott natur og en fin tur. Glad jeg stoppet og ikke kom hjem i tide. Eller det var kanskje akkurat det jeg gjorde.

En ny type barnevandring på Hovden har begynt. Jeg oppdaget den fra sykkelsetet da jeg lånte min brors terrengsykkel. Jeg skulle til Galteveien. En vei jeg hadde blitt fortalt om. En grusvei til fjells. Den starter litt nord for Hovden og går hele veien opp til fjellet Galten, and beyond. Jeg ante uråd ved starten på grusveien. Det stod sikker 30 biler parkert der. Og her snakker vi om familiebiler for de som vet å produsere unger. Sikkert 7-setere hele gjengen. Jeg startet turen oppover.

Syklet rolig og bestemt og nikket til den første familien jeg passerte. Unger pekte og syntes sykkelen var tøff. Kanskje de syntes jeg var tøff også, så jeg dro til litt ekstra i pedalene. Flere unger og foreldre og vogner og meiser og bikkjer ble tråkket forbi og flere pekte. Nå kunne jeg jo bare ikke gå av sykkelen og trille den, selv om det ble brattere og blodsmaken kom. Jeg var jo en tøff sykkelfjellmann. Og gudd, vettet forsvant og tunnellsynet kom selv om terrenget åpnet seg. Det var tidvis bratt men jeg kunne  bare ikke gå av sykkelen foran storfamilier på tur. Selvinnsikten forsvant og jeg trodde jeg var mannemann. Teit og trist men sant. Jeg kom meg opp uten å gå av, men lunger, rumpe, lår, hender, øyne og rygg hadde gjort sitt på en stund. Så jeg benyttet sjansen til en god hvil før alle barnevognene og bæremeisene nådde opp. Etter en liten kjapp tur opp på toppen av Galten uten sykkelen var jeg klar for pedalene igjen. Jeg ville til veis ende. Alle barnevognene og storfamiliene snudde her på toppen og alene dro jeg ned på andre siden. En stor vid åpen dal; Galteflotti og Venevasshalli lå foran meg. Gudd å fint. Hva er det med ideen om toppturer. Ser man ikke mer om man tar dalturer. Jeg syklet og tråkket til veien ble kjærrevei og kjærreveien ble sti og stien forsvant under snøen. Turen min stoppet ikke der. Så i hodet mitt dro jeg lenger. Jeg dro inn i stedet jeg stod og prøvde å ta hele dalen inn i hodet. For en deilig opplevelse. For en natur, for et vakkert land vi bor i. Og med sol og vindstille er det godt å stå alene midt i en vid dal inne på fjellet på Hovden. Ingen andre, bare meg og lydene fra naturens stillhet. Galteveien kan anbefales, men om du vil være alene må du til veis ende.

I går møtte jeg veggen, eller Veggjine som det heter her. Jeg møtte den frivillig og gikk den i møte. Kjærlighet ved første blikk. Turen er en stor anbefaling verdig. Fjellpartiet Veggjine som er litt innpå og oppå og innaførr Hovden har sitt navn med rette da ene siden av fjellet er som en lang vegg. Mye bratte ting. For de som har gått til Sloarås Turisthytte så kjenner de sikkert Krosslosskaret (sementskaret). Det er der hvor alt mot svikter på en ellers fin skitur. For etter å ha gått oppover og oppover og oppover fra Hovden og endelig er på høyfjellet kommer du til Krosslosskaret. En helsikes bratt og altfor lang utforbakke. En moralnedbrytende bakke. Altfor bratt til å renne utfor. Og når du tror bunner er nådd går det opp for deg at du skal oppfor denne igjen på vei hjem igjen. Gudd. Vel, dette skaret går gjennom Veggjine fjellene. Så i dag ,når jeg hadde hatt en flott tur innover til Krosslosskaret gikk jeg oppover istedenfor å gå nedover .

Opp på de høye toppene. Det var en perfekt dag. Det lå igjen nok snø fra første snøfall til at det var som pynt på nutene. Kalde netter hadde gjort vannene og pyttene om til himmelspeil og alle våte myrer var spaserbare. Ekstrabonus er at fjellet er sauefritt nå. De fleste av fjellets bjellebærere er henta ned og gjøres klar for grytene. Toppene på Veggjine er ganske lette å komme til. Av og til bratt men du finner alltid en vei. Terrenget der oppe er flott småkupert. Fra den øverste toppen ser en langt og lengre enn langt på en magisk dag som denne. Den høyeste er på 1341 moh. Høyt og hærlig. Både knær og lår og rygg fikk kjørt seg i går. Men de smiler alle sammen. For i dag skal jeg sykle til Galten.