!

Jeg har sittet på tronen til Tut Ank Ahmon. Jeg har sittet på stranden til Cleopatra. Jeg har stått ved offerbordet til en Maya yppersteprest i Mexico. Jeg har vært i Zevs hule på Kreta. Jeg har vært i kongenes dal. jeg har vært i Sarons dal. Fantastiske fantasisteder. Og det er gøy å forestille seg. Lukke øynene å reise tilbake til den tiden hvor stendene var levende. Til tiden da de menneskene og kulturene som vi har lært så mye om fra Hollywood og litt fra det norske skoleverket virkelig fantes. Sitte ned og ta inn følelsen av en virkelighet som en gang var. For en med ellers tomme tanker er det en morsom reise. Hodet fylles av lyder og lukter og bilder. En liten stund er jeg der. Illusjonens mester. Men her en dag kom selv mitt hode til kort. Eller kanskje til kork. På en sti i skogen kom jeg over et korkbestrødd stykke Norge. En gjeng med bruskorker lå strødd utover skogbunnen. Hmmmmmmmmmm. Lukk øynene og se for deg hva som har skjedd her? Hvor er flaskene? Har det vært en brusjeger på ferde? Som tar flaskene og lar hodet ligge igjen? Ingen logisk slutning dukket opp. Jeg må vist ringe brusmiddelsentralen.

Ja. Som regel kaller mine kolleger min arbeidstid for undertid. Den eneste måten jeg kan skape positive vibber i et rom i arbeidstiden er å forlate det. Jeg er ikke så stor magiker når det gjelder smalltalk og kaffeslaberas. Når oppgavene mine baller på seg og stabelen blir høyere liker jeg å gå inn i jobbmodus. Fokus, konsentrasjon og dedikasjon. Og det er ikke alltid lett i et miljø med høy kreativ faktor og skravlete selgere. Da er jeg glad jeg har mitt eget lille overtidskontor. Det lille røde spisebordet på hytta. Mens bølgene sliper stein i fjæra, og vinden forsøker å dytte hytta over til naboen, sitter jeg her i jobbmodus. Kubbene knitrer på peisen og Hotel Cæsar og andre TV-signaler er blokkert. Da er det overtid. Min overtid. Jeg jobber i 4 timer og gjør en full dags jobb. Det er slitsomt men godt. Jeg skaper noe.

Jeg har familie fra Thailand, en svigerdatter. Og hun har bursdag i dag! Gratulerer Sa! Og siden jeg nå har lært Thailand litt bedre å kjenne, har jeg også lært mer om den respekt og høflighet som er i kulturen deres. Slik høflighet og respekt kan også brytes har jeg lært. En gang ble jeg kjeppjaga fra et litte hotell på øya Koh Tao av ei illsint Thailandsk hotelleier. Bare fordi jeg sa vi hadde funnet et billigere sted. Hun forbannet meg, min mor, min far og resten av slekta. Hotellet i seg selv kan for øvrig ikke heller anbefales.  Men med sin opplærte, og ryggmargsimpregnerte respekt for å overholde de reglene som gjelder i ulike situasjoner er det gøy å finne et bilde som beskriver slike ting. Det å stå i kø i Thailand trenger ikke være slitsomt og trangt. Det er også ganske så lett å se om noen sniker i køen. Eller er dette kun et bilde som prøver å sko seg på andres bekostning?

Trist men sant. En dag med overload av skilting og informasjon og milevis med bæring og filming gjør at en begynner å halusinere. Og om en i tillegg innhalerer hallusinasjonene i store haller gjennom halvveis lukkede øyne begynner hode å vis meg bilder uten sammenheng. Lost in translation, – heter det vist. Men i mitt hode heter det,- Found in translation. Trist men sant, og litt moro for ellers tomme tanker.

Nå er jeg sliten. Det verker i IKEA muskelen. Den som du først finner ut at du har når du går på IKEA for å finne en spesifikk ting. EN TING. Og så kommer du ut med en handlekurv full og en fin svensk hilsen i kassa. IKEA har mye fint. Det er bare så forbanna slitsomt å finne det. Og så langt. Så langt.  . . . .

For å ta det fra starten.: i to dager har jeg vært å filmet i gaffeltruckenes eldorado. På Nikkelverket. Formerly known as Xstrata. Formerly known as Falconbridge. Med 500 ansatte og 2000 trucker. Jeg har vært i en svovelsyrefabrikk. Jeg har vært i Mordor. Jeg har truffet hyggelige mennesker i hvite spacesuits og gassmasker. Jeg har truffet elektrolysemennesker og kantinesmiledamer. Jeg har tilbrakt en dag på laboratoriet hvor de leker med farlige ting og finner gull. Jeg har fått armen revet av på et samlebånd og stått under en smelteovn. Gudd. Hele tiden har jeg båret på kamera, stativer, mattebox og batterier mens jeg selvsikkert har debutert som skuespiller. Teamet var sant enige om at dette var like slitsomt som å traske med kona på IKEA. Vi ble slitne. Dødstrøtte.

Når vi tilslutt var ferdige med en fantastisk innholdsrik dag på Nikkelverket hentet kona meg,- og vi,- . . . . .. . dro til IKEA.