Blair Witch i Trolldalen på Tveit.
En hyggelig skummel gråsprengt en. Årets første
Tåkesyn fra Havsyn
skitur til Havsyn var tåketung. Våt snø og dyp snø og ski som sank nedi til nesten knes. 2 kilometer på 1 time og 20 minutter. Ikkje akkurat Northugfart. Men fordelen med slikt labert tempo er at jeg øve på å telle på Thailandsk. Jeg teller skrittene høyt for meg selv på Tahilandsk. Litt skummelt opplevelse muligens for intetanende rådyr og nysgjerrige elger. Her går en svett og klam eldre mann alene i skogen og teller høyt på Thailandsk. Og så plutselig stod det en annen der. Jeg var kommet til 278. Song-roy-jet-zip-pet. Han så meg og jeg så han. I skumringen var det litt skummelt. Plutselig var jeg i BlairWitch land. Gudd. Og det var umulig å løpe hjem. Ski og tung snø og spurt passer dårlig sammen. Så istedenfor å bli reddere stod jeg der og pratet litt med han og. Han visste han så skummel ut, men han var egentlig god og snill. Etter litt sa jeg “Hadde!, ha en fin kveld videre” og gikk hjemover. Elgen og rådyret ristet nok bare oppgitt på hodet.
Takk mine venner. Mine venner i Lummax Atletiske Lag. I går spilte vi romjulsfotball. Tradisjonen tro. FBB. Fotball, Badstu og Byen. Nærkontakt på fotballbanen, nærkontakt i dusjen, badstua og byen. Vi var også unge en gang, og løp og løp etter ballen, damene og festene. Vi var jegere. Vi var sultne. Fyllt av ambisjoner og en indre higen etter det perfekte. Vi trente for å bli bedre. Vi trente for å få en
sixpack. Nå kjøper vi oss sixpack. Vi trente. Det var den gang, og vi nådde vel strengt tatt middagshøyden den gang. En gang sånn tidlig på 80-tallet, i en alder av 19-20. Nå er vi femti. 30 år med nedadgående kurve rent fotballfaglig og 30 års kroppslig forfall. Og det synes. Treningsbag har blitt til treningsveske. Fotballshortsen ønsker Hawaifotball, men får det ikke. Og helsetrøyebuksa varmer bein med dårlig sirkulasjon. Til og med ei flaske detox var medbrakt. Men gudd for en gjeng. Jeg er glad i alle sammen. Vi ler og løper og bommer og dribler. Skitprat og tøys. Tøv og både viss og vass. Først på banen, så i dusjen, så i badstua og så på byn. I år endte kvelden på Christiansand Brygghus. Utestedet med eget bryggeri. Flott plass, god service, godt øl. Takk Lummax. La oss holde på til vi stuper. La oss krige litt til.
Mange har som meg tilbrakt mye av julen hengende fast i ei snøskuffe, snøfreser eller spade. Først noen timer naboblidgjørende snøflytting i blokka mens naboene sitter bak sine vinduer og lurer på når jeg er ferdig. Bortsett fra et par stk. er resten sosiopatisk anlagt. De lurer på om de skal hjelpe, men skjønner ikke hvorfor, og velger det vekk. Deretter måtte jeg ut på hytta å skuffe vekk en meter snø fra taket. Drittungt men vakkert. 
Korsvikfjorden var magisk i soltåkelys.Så var det sønnens lange innkjørsel og flere tonn med gjenstridig snø. Kroppen føltes nå som Hulkens, men så ikke slik ut. Fortsatt like forsoffen, bare verkende. Mørket kom og jeg rakk akkurat en dusj før vi dro med svigers til middagsbesøk hos Marit. Jeg orket ikke å løfte gaffelen, glasset, sausenebbet eller kniven opp fra bordplaten så jeg aner ikke hvordan det smakte. Og så. SPROING. BOING. SVISJ. OG INNI SVARTESTE GRANSKAUEN. En muskel bak i låret hadde fått nok og krampa SATT INN. Gudd å vondt. Heile beinet verket og jeg klarte ikke stå, gå, hoppe bukk eller tenke. Jeg prøvde å strekke det, men det var for vondt. Gudd, gudd, gudd. Er det nå jeg dør? Men så tok Marit affære. Hun er en av norges mest erfarne fotsoneterapeuter. Ho kasta meg opp i en stol, reiv av meg sokken og klemte og trykket i 10 sekunder på hælen. HÆ! Trollkjerring! Sjaman! Sjarlatan! Magi! Åndenes makt! Vel. Krampa forsvant i løpet av de 10 sekundene. Stilig . Klar for mer snømåking. Helsikes kjerring.
av soner i føttene som gjenspeiler kroppens 
Jeg skulle ønske at det var jeg som hadde funnet opp Hello Kitty figuren. Gudd å mye penger jeg hadde hatt. Og hvilken makt. Jeg skulle hjernevaske alle barnesinn i verden. Samtidig skulle jeg ønske jeg aldri hadde hørt om den. Et barnebarn i en alder av 2,5 er allerede 100 % bevisst på den rosa lille merkevarekatten. Ho er skikkelig hekta på denne figuren. Og dette skulle selvfølgelig bestefar til bunns i . Helsikes multinasjonale kapitalistsvin som korruperer mitt barnebarn. Etter litt googling og research med onde hensikter finner jeg ut at mine stygge mistanker måtte begraves. Hello Kitty er kanskje ikke den verste å bli hekta på. Figuren som så dagens lys i Japan i 1974 holder seg ung til å være hele 36 år. Hello Kitty samarbeider med UNICEF (siden 1984) og har sitt eget Hello Kitty Online som gir mye penger til veldedighet.
Det er visst tanken som teller….., men hva har de tenkt her? Oh jul med din glede og snurrighet. I går gav vi og fikk vi. Gleder og klemmer og byttelapper i skjønn forening. Men jeg tror jeg går av med sieren i Årets Rareste Gave konkurranse. En praktisksurrealistisk pengepung. Er du glad i å reise er du kjent med bekymringene om pengenes sikkerhet. Pengebelter og sjkulte lommer i skoene er mulige løsninger. Og så den klassiske flate vesken du henger innenfor genseren så ingen skal se den. Vel. Denne “pengeposen”, i form av en padde, 
som jeg fikk, er i ekte paddeskinn. Det er rett og slett en uthult diger padde med glidelås på brystet. Her vil jeg tro pengene ligger trygt både for langfingrede tyver og ikke minst deg selv. Det er jo kult å ha den innenfor skjorta. Det ser ut som du har ei tam kosepadde hengenes. Gaver gis og fås, og jeg lurer på hvorfor jeg fikk denne? Er jeg så skrudd? Muligens riktig antakelse?
God jul alle sammen. Jeg sitter her med nissefart og ser etter snille barn. Egentlig var det jeg som skulle være nisse i år, men etter 17 timers snømåking i går er jeg så lemster at jeg egentlig er død tror jeg. Det ble servert snø i går. Og ikke bare i bøtter og spann, nei. Den stormblåste over hit til Agder og Rona fra Finnmark,Troms og Kaukasus. Gudd å det blåste. Og gudd å jeg skuffet. Jeg skuffa først hjemme i masse timer. Og den frekke snøen ville ikke bli liggende på plassen den var tiltenkt. Helt uten løyve blåste den tilbake der den kom fra. Frustrerende å skuffe den samme snøen flere ganger. Og så skuffet jeg hos mine foreldre som sa det ikke var nødvendig for de skulle ikke ut allikevel. 
Senere kjempet kona og meg oss til fots opp til sønnen hvor familiejulegrøt ventet. Og mens de andre var inne i varmen og lagde grøt måtte jeg skuffe for de som ikke gadd å gå. Helsikes gjester. Og til slutt skuffet vi verandaen vår. Barnebarnet som bare deltok i verandaskuffinga synes dette var storartet. Lite visste han om at bestefar var på randen av undergang i hele sin forsofne kropp. Scenefester var blitt til scenestrekk og sceneskrekk og ellers så mjuke muskelfibre hadde våknet til liv og stilt seg inn på strammeste hakk. Det verker i en stakkars kropp, men det er jul. Håper alle har funnet sin plass og nyter familie og venner. GO JUL ALLE SAMMEN.
Water shapes life. Protect our sources.
Ikke bare i døra en kan møte seg selv. En TV kveld blir fort litt anderledes i det du sitter å ser inn i dine egne vakre øyne. Jeg møtte meg selv på TVn i går. Litt skummelt å høre Tomm snakke i et televisionsapparat. Men selv uten rouge, foundation, lipgloss og age perfect pudderkrem var det hyggelig for en personlighetsforstyrret sørlending å si hei til seg selv. Og nå har jeg spilt det inn, tatt det opp og kopiert og distribuert det, og skal vise innslaget på TV2 til alle tanter, onkler, nieser og nevøer. Muligens også en 7 menning eller 2 . Og klarer jeg det skal jeg samle borettslaget til en aften med popcorn og Tomm på TV.
åpne opp øynene like mye som vi åpner lommeboka. Og mange gjør det. Julen er en tid hvor hjernecellene svirrer fundt de vi er glad i. Gaver shoppes. Venner likes og kanskje noen du ikke kjenner sees. Det er mange som trenger meg, og deg, og oss. Og ser du ei gryte under et tre i Markens, så legg noen penger oppi. Og ser du ei hånd med ett pappkrus rekkende opp mot deg fra en 
tigger, så legg noe oppi. Pengene forvandles til varm mat, gode klær og ei hånd og holde i. Har du ikke tid til å hjelpe selv, så støtt de som støtter andre.
Det kan hende at det blir for mye på julebordenes lange ferd mot natt. Eller reisen mot flatfyll som det ofte kalles. Stadig sees det urytmiske ganglag på høyhelte sko. Utilslørte bondepiker med nyfordypet utringing vakler hutrende rundt i byens minusgrader, mens dresskledde menn med dårlig knyttede slips tar en liten irsk folkedans på speilholka. Og for de med et gjenværende snev av selvinnsikt kan det være lurt å gå en liten tur for å klarne vett og forstand. Men. Ikke legg turen over til Odderøya. Der finnes det en hallusinasjon som ikke er forenelig med beruselse. Det at en opplever slike åpenbaringer omkranset av vann er ei heller lurt. Tenk deg en som går av seg rusen. Med hodet godt dekket til i vinterkulda og med ufokuserte smale øyne lett stirrende på egne skotupper der de strever seg frem mot mer edruelighet. I blindsona ser du et lys-skjær,- du løfter hodet,- du myser og gnikker i øynene og rister på hodet for å klarne våkne hjerneceller. Men nei. Hallusinasjonen er der. Den går ikke vekk.
! 