Calgary Farmers Market med lykkelige kyr. Hill, hill


Hvilken deilig måte å illustrere at  en bondegårdsbutikk har åpent hele vinteren. Han er muligens avgangselev fra på Märthas engleskole. Jeg kan helt klart se for meg at kyrne er lykkelige her. Og lykkelige kyr gir lykkelig melk og smilende ost. Stilig,- Open all winter. annonsen kommer fra Wax Reklamebyrå i Calgary , Canada med Art Director Hans Thiessen. Hill, hill. Her får jeg lyst til å gå, og lever i illusjonen at både kuer og mennesker er lykkelige her.

http://www.calgaryfarmersmarket.ca/

http://www.wax.ca/

Litt dis, litt skog, litt sol og gull i gråstein ved Fivann

Noen regntunge dager tok en pustepause og slapp oss turgåere til i terrenget. Lett vassende i lauvdekte lier tuslet en ensom sørlandsk sjel. Klatrende opp mosekledde steinrøyser og lett ramlende utfor kuperte små søkk. Forbipasserende småfugl så undrende på denne klissklassfyren som myste fælt på alle bjørker i sin leten etter soppen Kreftkjuke. Jeg fant ingen sopp. Men jeg fant gull. Rundt en knaus og bak et tre fant jeg gull. Vakkert. En tur i dampende skog har sin egenart. Novembersola glemte seg litt og varmet opp skogbunnen så disdampen la seg vakkert i lier og over bekker. Rundt vesle Fivann gikk turen. Det er ikke så langt, men jeg gjorde det langt. Veivalget var av den tilfeldige sorten og jeg krysset mine spor mange ganger. Gudd å fint.

Les dette og ta turen: Ole Høilands Hule ved Timenes

Langs en ikke så mye gått turvei ved timenes ligger Ole Høilands hule. Mestertyven Ole Høiland. Les det som står nedenfor her, ta med deg noen barn og besøk hulen. Historien om Ole Høiland er best fortalt akkurat der.

Ole Høiland var født i 1797 på gården Høiland i Bjelland sokn i Vestre Agder. Da
han var 10 år gammel, flyttet familien til Kristiansand. I 1816, 19 år gammel,
fikk han sin første dom, for 13 tyverier. Han ble siden en skikkelig tyv. Inn og ut av fengsler. Men han var ingen voldelig mann, og hadde humor i sin tilnærming til politiet så han ble en slagsw folkehelt. En etterlysning beskriver ham slik. “68 ½ Tomme (1.77) høi, rank af Væxt og af godt Udseende. Han har blaae
Øine og noget lyst Haar, et Ar paa det høire Skinnebeen samt flere paa
Hænderne”.
Arrene skyldes utvilsomt hånd- og fotlenker i fengslene.

Han var alltid på rømmen og brukte huler rundt om krig til overnatting og gjemming av ting han hadde stjålet. Rundt 1822 brukte han bla. annet hulen ved Timenes.

Hans mest fantastiske ran var av Norges Bank som han brøt seg inn i 3 ganger før han fikk tak på pengene.

Historien om hvordan Ole skaffet seg kopi av den store banknøkkelen, er fantastisk: i fire kvelder fulgte han etter bankbudet, som gikk med lykt og bar nøkkelen i den andre hånden. Ole så nøye på nøkkelen og tegnet da, etter hukommelsen, en kopi av nøkkelskjegget, med hele 14 hakk. En annen kveld dro han ned til banken og fikk tatt en bekavstøpning av nøkkelhullet. Ut fra dette slipte han da til nøkkelen.

Men Ole hadde nok et problem: om natten var det væpnet vakt ved banken – mannskaper fra Akershus festning. De som hadde vakt jule- og nyttårshelgen 1835, var to brødre, Hans Olsen Kullebunden og Peder Olsen Kolseth. Nå hadde det seg så heldig at Ole kjente begge disse soldatene fra sitt opphold på Akershus festning. Så Ole tok kontakt med dem og lovte dem 500 (kommende) speciedaler hver for å se en annen vei når han plystret et bestemt signal. Hans hadde vakt frem til nyttårskvelden, deretter overtok broder Peder.

Ole valgte natten mellom juleaften og førstedag til innbruddet, da han kunne regne med at området var nokså folketomt. Ved midnatt er han der nede, ser Hans gå sine runder, plystrer signalet og Hans forsvinner bak bygningen. Så lister Ole seg opp trappen, og – under over alle under: nøkkelen passer, og den tunge døren glir lydløst opp. Med seg har han et stort knippe dirker, og han låser seg gjennom fem dører, men da er det stopp: døren til kjelleren, der pengene er, får han ikke opp.

Omhyggelig låser han etter seg og begir seg opp til Åsen for å arbeide med den siste og avgjørende dirken. Natt til fjerde juledag gjør han nok et forsøk, men den siste døren er han ikke kar om å hamle opp med.

Igjen låses alt, og påny drar han til Ole Vidste for å slipe videre på dirken. Natt til 2. nyttårsdag er han i banken igjen, og den gjenstridige kjellerdørern gir seg endelig for dirken, og Ole kan fylle sin sekk med 64.100 speciedaler – kasserte – men fullt gangbare sedler. Og atter låser han etter seg, slik at det skal ta lengst mulig tid før det dristige tyveriet blir oppdaget.

Han ble selvfølgelig tatt ganske snart og satt i fengsel uten å ha brukt mye av pengene og det meste bel funnet. Han var en kjendis og folk valfartet bare for å se han. Han rømte nok en gang ved å sage og grave seg ut, men ble igjen arrestert

Han begikk selvmord på cella på Akershus festning i 1848.

Kan du denne historien blir turen litt mer spennende. Turen videre er også fin. Barnevogngrus helt inn til Nygårdsvann. Også en fin avstikker til utsiktspunktet Roksheia / Ruben med utsikt over hele skjærgården. Ikke langt fra Solsletta lengre oppe i Tveit er et av hans andre gjemmesteder godt merka av Tveit Turlag. Det skal også være et sted oppe ved 3.stampe i Baneheia.

Les mer her:   https://nbl.snl.no/Ole_Høiland

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Ole_Høiland

 


standard_ole-hoiland

Fun facts: Thanksgiving, Roosevelt og Black Friday.

Black Friday er dagen etter Thanksgiving. Thanksgiving startet i 1621 da noen nybyggere i USA takket sine indianske venner for hjelp til gode avlinger, etter en streng vinter hvor mange hadde omkommet. Thanksgiving var opprinnelig siste torsdag i november og den påfølgende fredagen var tradisjonelt starten på julehandelen hos de store kjedene i USA. Men de store kjedene i USA var en smule “pissed”. De syntes julehandlen skulle starte tidligere. Dette resulterte i at President Roosevelt gav etter for press fra rike, men “pissed” venner og bestemte at helligdagen Thanksgiving skulle flyttes til den 2dre torsdagen i november. Og som sagt så gjort. Roosevelt flyttet helligdagen og dermed kunne varemagasinene åpne julehandelen 2 uker tidligere. Men da ble mange som trodde på helligdager “pissed” at etter bare 2 år ble Thanksgiving flyttet tilbake, men ikke helt. Tilbake til den 4de torsdagen i november. Uttrykket Black Friday ble først brukt om dagen etter Thanksgiving som en beskrivelse på alt sykefraværet som da tilfeldigvis ble registrert. Samtidig kalte politiet i dette for Black Friday på grunn av alt trafikkaos og eksose som la seg over byen når titusener kjørte på juleshopping denne dagen. Men idag dreier det seg bare om shopping. Juleshoppingen starter.
I 2010 kom shoppingfenomenet «Black Friday» for første gang til Norge. Skandinavias største outlet-senter og merkevareby, Norwegian Outlet i Vestby utenfor Oslo introduserte sin Black Friday-handel på norsk, etter tradisjonell amerikansk oppskrift.

En gammel helt bor nesten på Hvasser

“Just one more thing”. Et friskt pust fra fortiden. Peter Falk,- Colombo har nesten postkasse på Hvasser i Tjøme uttafor Tønsberg. Denne lille geniale detektiven fra 70-tallet som tenkte seg underfundig inn i kriminalgåter. På sitt stille vis med slitt frakk, slitt bil og slitt bikkje avslørte han de underligste mordgåter. Konspirasjonsintrekate individer har lenge påstått at nevnte detektiv er fra sørlandet. Noe så treigt kan umulig være fra andre landsdeler. Og de hadde nesten rett. Han er nesten fra sørlandet. En tusletur på Hvasser tok meg forbi et postkassestativ. Og der så jeg navnet hans. Han har riktig nok forsøkt å endre det for ikke å bli gjenkjent, – men ikke godt nok.

Eller jeg kan ta feil. Denne helten fra fortiden døde 23. juni 2011.

Peter Falk ble kjent verden over på 70-tallet som den frakkledde drapsetterforskeren Columbo som tok gjerningsmannen bare minutter før rulleteksten.
 En av de legendariske sitatene i tv-serien er “just one more thing” som han pleide å si da han, på vei ut av døren, kom på et avgjørende spørsmål.  
Rollen som den snedige detektiven ga Falk fem Emmy-priser.
Falk ble født i New York i 1927. Moren var russisk og faren var polsk. Som lite barn hadde Falk livstruende kreft i øyet og fikk derfor øyeprotese da han var tre år gammel.

 

Et øyeblikks tilfeldig haiku-lykke

Jeg tror en kan oppleve litt lykke hver dag. Det vikitge er å skjønne det. Å se det. Forstå at akkurat dette øyeblikket er  lykke. Jeg satt en morgen å så gjennom kameraet på fine morgenhimmelfarger. Krokete vinterklare eikegreiner i siluett mot fargene av de første solstrålene. Det var noe japansk over det, tenkte jeg. Det var noe som minnet om illustrasjonene som ofte følger små haiku-dikt. Plutselig var jeg i Japan og lurte på hvordan det ser ut der. Og like plutselig satt det en fugl på den krokete eikegreina i kameralinsa. Fuglen satt akkurat lenge nok til at jeg fikk nyte den, og gjort motivet digitalt ved å huske å trykke ned utløseren. Gudd å fint det var. En liten blåmeis gav meg et øyeblikks lykke en tidlig morgen i november. Jeg smilte når jeg gikk videre mot arbeidsdagen, og jeg smiler nå når jeg tenker på det. Takk lille Blåmeis.

Lik og del. . . . . . . . . . . . . . . . . – og gjør.

Facebooks deilige bevistløshet slår til igjen. Lik og del. Lik og del. Lik og del. I jula skal man jo dele. Og det høres så fint ut. Lik og del. Jeg liker det og ønsker å dele det. Jeg ser noe jeg liker og tenker,- Dette må jeg dele med andre. Men facebook har klart det igjen. En fin tanke om deling er gjort om til en tanke om sin egen navle. Det deles og deles og deles på facebook, nå frem mot jul, men ikke fordi vi liker å dele, men fordi vi ønsker noe selv. Jeg vil dele fordi jeg vil vinne noe til meg selv. Det er jo OK det. Alltid gøy å vinne, men hold tanken. Ta den videre. Helt ut i den virkelilge verden. Del det du liker med andre.

Lik og del.

En annens kongedømme

Det er med ærefrykt jeg kryper over stubber og åler meg under greiner. Forsiktig slurpende våte steg i myra. Det er med imponerende og stigende respekt jeg iaktar denne karens kongedømme. Den lille tjønnas omgivelser bærer preg av generasjoners hardt arbeid. Nye og gamle kanaler. Nye og gamle demninger. Nye og gamle hytter. Et lite dyr i norsk natur,- beveren.  Og siden vinterens kuldegrader ennå ikke har tatt tak, fortsetter denne lokale helten å samle mat, bygge hytte og felle trær. En gang klarte vi mennesker nesten å utrydde dette dyret. Heldigvis skjerpet vi oss. For det er så fint for mitt hode å sitte ned og se han for seg. Prøve å se livet hans. Det er gøy at han bor her, og tenke på at akkurat nå er han sannsynligvis mektig beverirritert på den dusten av en fyr som sitter bak hytta hans og bare sitter. “Jeg skal snart gå”, sier jeg. Dette er ditt kongedømme.

 

Bever (Castor fiber)

I Danmark forsvant beveren allerede i bronsealderen, for ca 3000 år siden. Oktober 1999 ble 18 bevere fra Elben i Nordtyskland satt ut i Klosterhede skog vest for Holstebro, og ser ut til å klare seg bra. I Sverige og Finland ble den utryddet rundt 1870. I Norge ble arten fredet første gang i 1845, senere i 1899 og 1924. På det minste var det 60–100 gjenlevende dyr. I dag teller den norske bestanden ca 70 000 individer. Med utgangspunkt i den norske bestanden er beveren senere gjeninnført både i Sverige og Finland.

The right foundation

Det er så viktig ikke å bli sett som en er. Jeg tar bussen til jobb. Og på bussen er det proppa med elever til videregående skoler. Mange av dem har slitne morratrøtte slappfiskransler som ikke reiser seg og gir plass. Jeg spør høflig om jeg kan overta plassen til ranselen. Og som regel går ranselen motvillig med på det og kryper opp på eierens fang. Og alle jentene. De gjemmer seg. Gjemmer seg bak long lashes og perfect foundation. Jeg sitter og lurer på hvordan de ser ut. Kanskje noen av dem har flotte smilehull eller pene øyne. Kanskje noen av dem har friske røde kinn. Det er umulig å se. For alle gjemmer seg bak en centimerter med foundation. Er ikke det sprøtt. Hadde de hatt den rette foundation i hodet sitt hadde de ikke behøvd å ha det utenpå.