Worlds worst hangover nese

Gudd. Æ siår det bare  – – – – gudd. Tenk deg en kveld på byen. Du flyr høyt og lavt. Tar looper, lander og taxer inn til påfyll og polering med kluter og flyfiller.. Ut igjen. Etter et stopp i depoet med en deilig dobbel sprudlende flybensin og blandevann tar du fart og flyr inn i solnedgangen. Du er i skyene og imponerer damene. Du vifter med flapsene og brummer lunt til tøsene. Kvelden er perfekt. Og innen du lander har du sirklet tårnet og blitt dradd i spakene. Gudd for en dag.  . . . . Du sovner. . . . ZZZZZZZZZZZZ. . Du våkner neste dag med dundrende hodepine, angst, kortidsminne og kalosjer. Øynene er i ufokusert modus og du sjeler og prøver å se nesa di. Gudd. Du har en propell i trynet. Intressant men skremmende. Hvor godt er det å starte opp den – – – dagen derpå.

Hypp, hypp, hora og 17. mais sanne ansikter

Nasjonaldagen er over. 18. mai er her med flagrende minner fra i går. Og sår. Sår i beina og sår i lommeboka. Den ligger for øyeblikket i koma på intensiven, med akutt behov for overføring av nye midler. Nodeland ble den lykkelige geografiske enhet som mottok penger for kalde pølser og lunka kaffe. En dag for svevende hundrelapper i Nodelandshallen. Men for en fin dag. Med hipp, hipp, hurra fra barnebarn og hypp, hypp, hora fra nye landsmenn. Trompeter og basuner. Lyd og leven og ellevill glede. Det var en god dag i lag med en god familie. Takk til alle som gikk i tog. Takk til alle som spiller i korps. Takk til alle som steller i stand. Og takk til flygende kyr og kaninen i taket.

Hurra for 17. mai. Del dagen.

 Ja, jeg elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, vejrbidt over vandet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tænker
på vor far og mor
og den saganat, som sænker
drømme på vor jord.

Jeg elsker dette landet. Najonalromantikken presser seg frem i disse dager. Oh mai, oh mai. Søljer og seljer. Sukkerspinn og øresus. Jeg elsker at vi ler sammen og jeg elsker at vi griner sammen. Jeg elsker min familie og alle de andre. Jeg elsker Reiårsfossen som bruser og jeg elsker rådyr som snur ræva til. jeg elsker gamle nordmenn og jeg elsker nye nordmenn. Hurra. Jeg elsker 17. mai og nyvaska nordmenn. Jeg elsker at vi har så mye å dele og at vi deler 17. mai med hverandre, og alle andre. Ha en fin dag sammen.

Noen digger fart, andre digger spenning, jeg digget frosken Catalina.

På Kjevik her en dag var det flyshow. Og masse gøy. Hoppeslott, dårlige burgere og biltemautsalg ble oversett, og motorer, fly og entusiansme ble fokusert på. Jeg ble til og med invitert ned i en cockpit av en ung kvinnelig soldat – – – – . Hvor kommer egentlig ordet “cockpit” fra. Men for meg var det en gjeng med flyentusiaster fra England som ble min vinner. De kom med et fly som hverken innbyr til fart eller spenning sammenlignet med de andre. Men gudd for en LOOK. Best in show. Et fly som trives på land og i vann. På asfalt og gress. Kult. Det heter Catalina og er en gammel dame med sans for å slukke branner. Uten å stoppe kan det på store sjøer fylle buken med vann og hjelpe med slukking av skogbranner. Gjengen i England som elsker det og holder det i live fortjener all ære. Hill, hill.

http://www.catalina.org.uk/

Bernt Balchen Air Show 2012 og 17. mai flyet.

Allle økologiske, fornybare og resirkulerte prinsipper ble vippet overbord og turen peilet inn mot Kjevik. Lets face it. Jeg får vel aldri oppleve et flyshow med fokus på gjenbruk og grønne verdier. Nei. Prinsippfastheten min ble til prinsippvektløshet. Jeg ble med slekta til flyshowet. Og hvilken dag. Takk til dere som arrangerte dette. Takk til værgudene. Og takk til de djerve pilotene og flyentusiastene.  Takk til kamuflerte unge soldater som hjalp med alt .Både barn og barnebarn og tommbestefar digget dagen. Og takk for at dere hadde glemt å sette opp kiosker. Dere sparte meg for masse penger. Vi var der hele dagen til nakken var stiv og proppene i øra var fulle av lyd. Det var som en diger tennismatch, hoder vridende i takt. Høyre, venstre, opp, ned. Gudd å fætt. Og mens 40 åringen digget luftakrobatene, digget 4 åringen lykkelig et annet fly; “Se bestefar! Et 17.mai fly!”

Kristiansand Airshow er amatørenes dag

Lokale helter! Vi har Bernt Balchen, en lokal flypioner, opprinnelig fra Tveit. Og vi har mange andre flygende helter. Mågane. Duane og krågane. Kristiansand Airshow frister. Store fly, små fly, flybensin og flyfiller. I går prøvde jeg å ta bilde av jagerfly. He, he. rett og slett en dårlig ide for en treig sørlending. Men nå går jeg. Jeg må fly.

Vi er 7 milliarder. Til det bedre eller til det værre?

Hvis hver og en av oss slår av kranen når vi pusser tennene, sparer vi nok
vann til å forsyne alle Portugals innbyggere i en og en halv måned.
Hvis alle lar vannet renne mens vi vasker opp, sløser vi den samme mengden vann som renner over Niagara Falls i løpet av en uke.

Hill, hill. Fantastisk flott grafisk arbeid. Det er ikke ofte jeg stopper opp ved en annonse på grunn av spektakulært og anderledes utført grafikk. Det gjorde jeg nå.  Fra reklamebyrået Leo Burnett i Portugal kommer denne kampanjen for CAOS  Sustainability. Kreativ leder Luciana Cani med Art Director og illustratør Thiago Arrighi fortjener all ære. Det at annonsene også handler om å bevare miljøet er jo bare deilig. Hill, hill til Portugal.

Leo Burnett, Lisboa: http://www.leoburnett.pt/index.php 

Art Director: http://www.thiagoarrighi.com/

_

Gudd å flink jeg var ved Timenes.

En gang malte jeg. Akvareller. Vannmaling. Jeg tuslet da også. Men da tuslet jeg med skisseblokk og ikke kamera. I en lånt leilighet på Hovden sist helg ble det et hyggelig gjensyn. Kjærlighet ved første blikk. Gammel kjærlighet ble som ny. En gave jeg hadde gitt og glemt dukket opp på veggen i den lånte leiligheten. En akvarell signert meg selv. Jeg så på den en stund og nikket og smilte. Jeg var flink en gang. Motivet var en bekk ved Timeneskrysset som nå ligger i rør under asfalt og ikke er like godt som motiv. Jeg vil male igjen.

Sorry guys: Glidbjørg er Never, Never land

Kollega Øistein er en vis mann, eller en viss mann, eller en vissen mann, eller en mann hvis kunnskap er stor. Hans tilknytning til dalstroka innaførr brakte ny viten til tommetanker. Neste gang jeg fyker forbi skiltet inn til Glidbjørg litt nord for Bykle kan jeg brilliere med nye fakta brakt til meg av nevnte Øistein. I hine hårde dage, før takstein, shingel og bølgeblikk, dekket de takene med torv. Og under denne torven var taket dekket med bjørkenever. Dess større bjørkeflak, dess bedre tak. Av den enkle og praktiske grunn at store flak var bedre å overlappe med. Og der har vi opprinnelsen til navnet. I fjellheimen er det vanskelig å finne bjørker hvor neveren lett glir av. Men inn i skogen nord for Bykle var det en slik sted ; neveren gled lett av bjørka. Glidbjørk – Glidbjørg. Aha! Takk Øistein.

På bloggen http://www.skogshuldrasskatter.no/?page_id=24 står det mer om neverens fortreffelighet.