Kveldsmaten i sommer ble ofte spist i et vinduskledt rom på hytta. Med utsikt til kveldssol over Langholmsundet nytes føden. Drømmene blikk ser langt inn i en solnedgang fri for cowboyer og elger. Ofte ser jeg bare. Ikke tenker. Bare ser. Nyter de vakre øyeblikkene uten tanker. Noen ganger tenker jeg på helvete som var i sommer og på ei øy hvor unge var til stede. De unge som aldri mer kommer. Drept av en mann fylt av kalkulert galskap. Andre ganger tenker jeg på himmelen og en gud jeg ikke tror på. En solnedgang er uansett en fin slutt på enhver dag. Jeg takker både Storm og Yr for det regntunge sommerværet. Uten det hadde ikke kveldsmatstunden og solnedgangene blitt så vakre.
Jeg undrer meg over all denne vitenskapen og forskningen som nå endelig har funnet ut hvordan man skal bli yngre. Eller huden i allefall. Det er jo sant at med tiden tar huden lengre tid til å komme seg og reagerer saktere (komme seg etter hva ?). Tiden etterlater et synlig preg, det fører til at hudfargen dulles, ser sliten ut og rynker er mer åpenbare. Youth Code er et gjennombrudd etter 10 års forskning. Så jeg testet 
det i sommer. Og for at testen ikke skulle bli for subjektiv benyttet jeg meg av min venn soppen på ospestubben. Hver dag i 1 måned smurte jeg varsomt inn soppen med Loreal Youth Code.
Fakta fra Loreal.: Youth Code forbedrer utseendet på rynker, mørke ringer og poser under øynene. Den patenterte Pro-Gen ™-teknologi er utviklet for å hjelpe sliten hud til å utvinne og gjenopprette dens naturlige “ungdoms kode”. Huden din oppfører seg mer ungdommelig og ser glattere, mer glødende og uthvilt ut.
Slik virker det: Etter en time føles huden glattere, re-hydrert og ser mer strålende.
Etter en uke er huden mer uthvilt og hudfargen er mer lysende.
Etter en måned, rynker vises synlig redusert. Huden ser forynget ut.
Resultatet ser dere på bildet øverst. De tar feil. Soppen ble hverken forynget eller unngikk poser under øya. Reagerte dårlig gjorde den og. Får teste Oil of Ulay neste gang. Eller er det bare skinnet som bedrar?
På jobb snakkes det mye om å LØPE TERRENGKARUSELLEN.
Som den slappfisk og slabbedask jeg er leter jeg etter argumenter mot dette temaet. Og det finnnes mange. Øl er bedre enn å løpe, er foreksempel ett. Men jeg har nå oppdaget at hele greia er en bløff. Terrengkarusellen er en eneste stor konspirasjonsteori satt i gang av selgere av pulsklokker og mistilpassede løsdresser. Egentlig finnes den ikke i sin nåværende form. Men går man etter alle neoprenkledde rumpedeltakere inn i skogen finner man ut hva de egentlig gjør. Svaret fant jeg i Norsk bokmålsordbok:
Løpe= springe, bevege seg raskt
Terreng = lende, mark, område (særleg utanfor tettbygde strøk)
Karusell = innretning med sitteplasser som kan dreies raskt rundt.
I rest my case.
Fra byrået BBDO i Filipinene kommer denne kampanjen.
Vakre bilder som plutselig ikke lengre er vakre. Tøff dramatisering av vår forsøpling av havene. Art Director JP Palileo for tjener hill, hill og jubel, sammen med sitt team.
Vi kan forresten alle gjøre vårt for at det ikke skal bli slik. Aldri kast noe utenfor søppelbøtta. Og sorter det du kan.
Det er en lauvskog. Tett sådan, bak hytta, med masse småfugl. Ja, for vi er snille med de små kvitrerne. Vi forer de søte småfuglene både sommer og vinter slik at de store fuglene skal ha 
noe å spise. Like ved hytta bor et par spurvehauker. Disse flygningenes mestre. Små og kjappe. Med korte, brede vinger er de bygd for å manøvrere i tett skog på jakt etter oppfeita småspurv.
Nå har det seg jo slik at jeg er en feiging. En kylling. Ett stykke blaud papp. Enkelte vil sågar kalle meg for en spurv. Og det var nok det som gjorde at jeg oppdaget våre to spurvehauker. Eller de oppdaget meg. “Ah, en feit og fin BilringSpurv” sa den ene til den andre.”Angrip!” sa den andre. Og det var det de gjorde. De så på meg som et mellommåltid for spurvehauker uten kalorirestriksjoner. Og klør har de. Gudd. Lange og skarpe, konstruert for å sette spor. Etter et par timers kamp så vant jeg. Min taktikk er å fortelle min livshistorie til de som angriper. De fleste gir seg fort da, stikker av, eller sovner. Den ene spurvehauken dånte faktisk og våknet aldri mer. Og dermed var den ut or soga.
Egentlig så fant vi en dau spurvehauk. Men den setter jo tankene i sving hos en stakkar.
Spurvehauk (Accipiter nisus) er en rovfugl i haukefamilien. Les mer og hør skriket http://www.luontoportti.com/suomi/no/linnut/spurvehauk
Nice, very nice. Gudd. Inspirasjon til å tegne videre. Glede i alle motiv. For alle som liker tusj på fingran. Konstantin Shalev fra Russland bare kan det. Og på sin egen måte. Nyt!
Thanks to http://chicquero.wordpress.com/?sn=l for making me aware.
Flott foto og kul ide fra byrået Word of Mouth i Saudi Arabia. Med art director Rahaf Ghoneim i spissen spiller de på lekenheten i våre hoder. Evnen til å se forbi hva vi egentlig ser. Well done, og hill, hill. Rent bortsett fra det er kanskje et lykkelig skap et av mine lavest prioriterte målsettinger. Klarer meg lenge med ei t-skjorte og et par lederhosen. Og målgruppen her er muligens kvinner og de har vel neppe noengang sett et tomt skap, og dermed ikke peiling på hva fotoet skal forestille. Men allikevel. Kult.
Klein hjemmeside, men de fortjener litt heder: http://www.womcomm.net/
Etter 3 måneder på hytta vender vi hjem.
Takk kjære sommer for dagene du har gitt. Takk kjære sommer for besøkene vi har fått. Takk kjære sommer for regnet som var vått. Takk kjære sommer for Arild som kom padlende og Øistein som kom seilende. Takk kjære sommer for Oda fra himmelen og Cecilie fra havet. Takk kjære sommer for Marit som kom kjørende og Ole som kom ræganes. Takk kjære sommer for Silje som hører til og Runar som bare vil. Takk kjære sommer for min far og makrellen. Takk kjære sommer for et glass vin om kvelden. Takk kjære sommer for en familie som er min og ei kone som er fin. Takk kjære sommer for Stian og Sa og Gunnar og Da. Takk kjære sommer for katten vi passet. Og takk kjære sommer for at Lucas er på lasset. Takk kjære sommer,- vi løfter glasset.
The Good, the Bad and the Ugly (Il buono, il brutto, il cattivo) er fra 1966 og er en episk western kultfilm. En skikkelig dårlig spagettiwestern med Clint Eastwood, Lee Van Cleef og Eli Wallach i hovedrollene. Egentlig er det tredje film i en trilogi. Om skikkelig manne cobboyer på jakt etter gull. 3 skurker 3 personligheter. 
Den tøffeste av de alle ,- Clintern, ruler. Han ruler alltid. Gudd for en avmåldt kald kynistisk tøffhet. Hadde jeg truffet han på gata hadde jeg bare latt vannet gå. I Lyngdal for et par uker siden gikk jeg og hilste på traktorer. Mange. Veldig mange. Tøffe, stygge, snille og dumme. De har jaggu meg personlighetene i seg de og. Både han John Deere, han Mezzy Ferguson og han Nat Ional. For ikke å glemme mr. Ford. Hyggelig å snakke litt olje, høyballer og trøbbel i forgasseren med en traktor fra 50-tallet. Atrige bilder i hodet fra Dyrskun. Skal tilbake neste år og høre om hva de har bedrevet tiden med.
! 