!

I år som i fjor var det kun en deltaker. Som faktisk er en mer enn i fjor siden stevnet da ikke ble avvviklet men utviklet. Vinneren og ny bestenotering ble Boris Ronsestat Uetten. Behørig  sekundert og fotografert gjennom hele løpet. Ingen over, under, mellom eller ved siden. En verdig vinner som lå i tet fra start til mål. Helt upresset holdt han god fart og bommet aldri på løypevalget. Fra utedo til utedo, eller fra start til mål som det heter.

Dette var siste løp for sesongen og terrengkarusellen vil aldri mer bli nevnt i denne bloggen, tror jeg. Kanskje med unntak av intime beskrivelser av wannebespreke kolleger som sitter på jobb i thights de 2 siste jobbetimene hver torsdag. Jeg er på en måte metta av løpeteknikker, rutetider, rundetider og sekundstrid. Hvorfor løper de egentlig?

Løpe er en tilstand som brukes i bevegelsesprosessen som katalysator for å skille det en benet fra det andre og drive korpus over stokk og stein. Av løpestoffet produseres det svette, og av svetten blir det produsert vond lukt. Løpe er en naturlig tilstand som er animalsk, av svin eller storfe/kalv med flere, eller det kan være humanoid.  

Løpeenzymene (kymosin og pepsin) medvirker også i modningen av beina ved å bryte ned noe av kaseinet mens føttene lagres og modnes. Men egentlig er Løpe et enzym fra kalvemager som brukes ved produksjon av ost for å få melken til å koagulere, slik at ostestoffet kan skilles fra mysen. Så hva dette har med terrengkarusellen å gjøre er for meg uforståelig.

Tomms Løype. 1546 cm lang. Gudd for et pes. Stram dere opp for dette er en manndomsprøve. Se ned i shortsen og sjekk. Er du mann har du bestått prøven.  Løypebeskrivelse. Fra start ved utedoen (A)er det 5 meter stigning før løypa flater ut. Øistein på jobb (han kan løping) sier det er like godt å gå i oppforbakker slilk at du kan sette fart på toppen. Fra løypas høyeste punkt (B), ca 10 meter over havet, går det slakt nedover i 8-9 meter før litt småkupert terreng tar deg til ei lita kneik på et par meter (C). Herfra går det bratt utfor i minst 4 meter før løypas  “transportetappe” starter (D). Forbi ei rødmalt hytte (E) og ned mot havet. Her er det litt smalt idet vi passerer båthuset  (F) og beveger oss ut på brygga. Nå møter vi løypas utfordring; vannet. Ca. 1 meter saltvann  (G)må passeres før vi igjen når tørt land og en svak oppoverbakke. Mot mål skal de siste kreftene tas ut. 3 meter trappestigning før målgang igjen ved utedoen.

NB. Billedkavalkade fra løpet følger i overmorgen når redigeringen er unnagjort.

PS! Løypelengden er bestemt av 4 stk fjell i Norge. Alle på 1546 meter over havet. ( Stoleggi i Vinje i Telemark, Kluftafjellet i Aurland i Sogn og Fjordane, Djupvassegga, Bjørnegga og Klingfjellet i Møre og Romsdal). Hvorfor det ble slik vet ikke jeg, – spør noen andre. Sånneddebare som alle i 10. klasse sier.

Det viktigste ved en hver løpeteknikk er vektfordeling. Kona mi påstår at min vektfordeling er feil. Det bestrider jeg. Jeg har riktignok et tomt hode men jeg kompanserer for dette. Jeg løper alltid med hjelm. Helhjelm. Det oppveier heiliumsmetta hjernehalvdeler. Videre er mitt kraftsentrum, og dermed også vektsentrum, samlet i og rundt tynntarmen. Lag på  ekspanderende lag. Dette gjør at kraftoverføringen fra punkt A til punkt B forplanter seg over i beina som igjen duver meg fremad. Slike egenskaper er klare fortrinn under sprang fra svaberg til svaberg. Gjyng ned,- få fart oppad på bilringen,- og spenn i fra. I det du lander på neste svaberg vil den nedadgående bilringen klaske i skjøllrua og sørge for stødig landing. Gjenta øvelsen.

Nå har jeg sett lyset, – gjennom rognpåsan. Jeg er ikke så ubesudlet glad i fisk og sløying og slikt. Så hvorfor ikke satse på kaviar av noe som faktisk ligner på kaviar. Man må ikke være en torsk for å se det. Skogen er full av oransje flotte runde kaviarlookalike rognebær om dagen. Så hvorfor ikke. Kanskje jeg ikke blir rik av dette men muligheten er der. Sure, bitre og alt annet enn gode henger de der. Bare plukk og stapp dem i en tube. Enklere blir det ikke. Sannsynligvis blir det en schlager i ubebodde strøk. Løp som løk og kjøp.

I tommetanker igjen. Det er vondt å vanskelig og uforklarlig slitsomt å slå dem av. En skogstur var på vei, som vanlig, men før jeg traff skogen traff jeg et skilt. Mange påstår at min høyre og venstre hjernehalvdel ble skilt ved fødselen. Sannsynligvis rett har de. Noe mangler i hvertfall en sted under hår og hodebunn. Men dette dreide seg om et annet type skilt. Jeg stoppet foran et skilt på en byggeplass. Adgang Forbudt stod det, med en liten sinna mann avbildet. Hmm. Anleggsarbeidere er sinna av natur må vite. Jeg hadde lyst å male et smil på skiltet. Og så bare ramlet de på. Bildene. Snodige finurligheter og triste tomme tanker. . Rart hva slags bilder i hodet et skilt kan fremskaffe.

Og dette er bare 4 av dem.

Queen Elisabeth er 294 meter lang. 32.3 meter bredog har et mannskap på 996 . Gjester ca. 2000. Color Lines Super , byens stolthet, blir liten i forhold. Den er jo hele 211,3 meter lang og 26 meter bred. Ikke rart den stikker til havs når slike feiteamerikanermetta cruiseskip arriverer vårt ringe havnebasseng. Og Fjord Cat blir til Fjord Rat. Det er gøy for en liten sjel å se de stolte skipene komme inn. En sommer ved svaberget har noe ved seg.

Ukens avsløring. Jeg vet hvordan trær blir til. Læreren min løy i biologitimen. Kanskje ikke så rart det. Når jeg vokste opp, i de harde 80-åra, var ikke forplantningslære det viktigste. Læreren min mumla noe uforstående om blomster og stikkende insekter mens vi gutta lurte på hvorfor jenter egentlig var oppfunnet. Det viste seg jo senere at jentene var til mer enn shopping, blogging og bling, bling. De fleste fant ut av det med forplantning på en måde. Først med egen hånd, så med andres. Og jentene hadde plutselig nytteverdi. Riktig nyttige var de om man ønsket slektens videreførelse. Slik er et også med skogens trær. Glem blomster, nektar, honning og bier. Trærne gjør det på gamlemåten de også. Vi hører knirk i fra skogen og tror det er vinden . . .

Dette kan ikke være en umulig tilfeldighet.  På en sti like ved Sukkevann i Randesund fant jeg det. Det! Bladet! Det var nok ikke ment for mine øyne, men det var jeg som fant det. Bladet med det avslørende kartet. Bladet  med det ubestridte beviset. På åstedet for Terrengkarusellens 17. løp,- Einars løype, fant jeg det. Bladet med inntegnet, og dermed planlagt, snarvei til bruk i det 13. løpet på Jegersberg i Holmenkoll løypa. Det at jeg fant bladbeviset på et åsted som ennå ikke har vært gjør jo det hele så meget mer merkelig. Men jeg fant det. Nøye innkrøpet på bladets overflate ser man hvordan en deltaker planlegger å snike i det 13. løpet. Ut av stien på toppen av heia, der alle er i ammetåka etter en tøff stigning. Ingen legger merke til personen som tar en avstikker. Lenger nede blander vedkommene seg med alle slappfiskene som velger kort løype for så å smette inn i langløype igjen. Hvem det er vet jeg ennå ikke, men siden 13 og 17 blir til 30, og videre,- trekker man 17 fra 30 igjen er man tilbake til 13. Det må være mer enn en person. Ingen tilfeldighet! Dette må det sies fra om til løpsledelsen.