!

Det er kanskje bare meg, men jeg betviler det. I vår nye ufattelige virkelighet blir jeg  utmattet av informasjon. Etter første ufattelige døgns hendelser begynner informasjon å fylle hodet mitt. Det er stort sett nok nå. Jeg er ikke direkte involvert så det er ikke alt jeg trenger å vite. Jeg trenger ikke å vite alle historiene og hvilket skonummer Jens Stoltenberg har. Jeg har ikke lyst til å fråtse i alt det pressen klarer å dra fram av grufullheter og blodige bilder. Jo verre jo bedre er det som oftest, og ikke omvendt. Det er bra med presse, de gjør sin jobb. Men jeg tror betegnelsen Presse kommer av ordet presse. Saftpresse for eksempel. Av og til presser en for mye. Av og til presser man for fort. Akkurat som på det lille huset på hytta, utedoen. Det er vårt lille presserom.  Jeg har slått av radio, og tv, og internett, og hodet for en stund og går ut i mitt lille hus, finner et Donald og starter pressekonferansen.

En helsvart dato. Vi har få vår 9/11. Jeg sitter og er stum. 22.juli 2011 er en av de verste dagene i mitt liv. Jeg sitter med tårer i øynene. Jeg griner. Et av de verste massedrapene i historien har akkurat skjedd i mitt lille fredelige hjørne av verden. I Norge. Her, og ikke der. Det er så mye lettere når ting skjer der. Men nå er det her. Ganske nærme og ikke så langt vekk. Hold rundt noen i dag. Ta vare på de du er glad i, og ta vare på de du ikke er glad i. Gi noen en klem, og et smil. Mange har mye sorg. Noen har spredd mye sorg hos oss. Spre heller litt glede. Hold noen i handa. Gi noen en klem. Gi det helsvarte litt lys. Vær til stede og husk denne dagen. Gi respekt til de som døde. Det er vi som ikke har mistet noen av våre som skal være der. Det er vi som skal være her. Det er vi som skal holde de i handa.

Jeg har gått å tenkt på hva jeg skulle skrive om i dag. Dette er mitt blogginnlegg nr. 200. Lite ante jeg. Men det er ingenting annet i dag. En dato jeg vil huske for alltid desverre.

Bor du sammen med to små barn kan det være godt med en ferie. Slippe onde barnefingre i øyne, øre og nese. Slippe å bli brukt som blink. Slippe å få halve sidepelsen røkket opp med roten. Slippe små barnehenders forsøk på å forlenge halen. Slippe å bli minnet på at du hater vann. Slippe å bli brukt som trampoline. Ja, selv en katt kan trives på schpaa. Mens sønnefamilien er vekk en måned i Thailand passer vi katten. En pjuskete sak av et nervøst kattevrak. Den har tålt mye og vil nok bli utsatt for videre testing når familien returnerer. Men inntil videre ligger han her. Finner roen. Gnir seg mot alt han ser og overtar far sin plass i sofaen. Regelmessig mat og fredelig forutsigbarhet preger dagene. Godt for oss og. Det er kos med en katt på hytta. Det er bare måkene som er skeptiske.

Det undrer meg litt. Jeg var nylig på  et besøk til Fram museet i Oslo. Dette flotte museet hvor polarskipet til Nansen, Sverdrup og Amundsen står utstilt i all sin prakt. Skipet som har vært helt nord og helt sør på vår stolte planet. På dekket av skipet, like ved roret står det en liten plansje med inntegninger av hvor de ulike ekspedisjonene seilte. Og studerer man det vil man undres over retningssansen til disse våre polarhelter. Eller var kompasset i villrede så langt vekk fra den magnetiske polen? Eller var det dødgang på roret? Jeg undres.

Polarskipet Fram

Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland – nå Nunavut-regionen i Canada – 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12. Fram er nå utstilt i Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.

http://www.frammuseum.no/Home.aspx