Endelig ski oppå snøen igjen, og attpåtil med meg oppå der igjen. Etter en uke med puddersørpeskareføre øynet jeg sjansen i går. Fin sol, klar himmel og et døgn med frost. Skareføre for smørefrie. Kun for tøffingane. Pinglete pyser velger som kjent pudder. Jeg kom sent av gårde så jeg tok hodelykta i lomma og fulgte de siste solstrålene innover skogen på Dønnestad. Jeg tok solstrålene igjen og la de bak meg i løypa. Eller det var ingen løype. Det var vakkert og nypreparert fra naturens side. Og skaren bar. Så flott. Og jeg er igjen glad for at jeg er redd. Redd for skrekkfilmer. Hater å bli skremt. Fritt Vilt velges vekk. Alle tre av dem. Siden jeg ikke ser på de er jeg heller ikke redd for skogen i mørket. Bare gode tanker. Stillhet, skjønnhet, ro og fred. Jeg fulgte etter revespor som krysset elgspor for å forsvinne vekk fra stien etter et par rådyrspor. Håper reven sovnet sulten. Oppe på Havsyn fikk jeg med meg siste religiøse rest av det røde himmelsløret. Jeg satt og så etter sola til jeg så stjerner. På med lue, votter og watt i panna og skitusle hjemover. Jeg tok den lengste løypa som også var ubesudlet av andre skispor. Utforbakker på skare, i mørket uten spore burde utforskes av fler. Det styrker både konsentrasjonen og store og små muskler i hele kroppen. Av og til skulle jeg ønske jeg gikk skitur i ishockeyutstyr. Men jeg fortsatte å følge etter strålen fra hodelykta og fant frem til bilen etterhvert. Fantastisk.

Vel hjemme hadde min kjære laget middag. Fantastisk igjen. Det er faen meg tastisk å leve en slik dag.