Forhatt skjønnhet. Og da mener jeg ikke meg selv. Jeg er jo elsket. Men en forhatt skjønnhet er Løvetannen. Planten med tøft navn og dårlig rykte. Øyet som ser, heter det. Og jeg ser. Jeg ser kanskje litt vel mye til tider. Men jeg er glad i skog og skog. Og nå er våren og spiringa og blomstringa og frodigheita i gang. Og løvetannen. Løvetannen så tilbake på meg en dag og sa “hei, der oppe”. En vakker liten sak som strekker seg ensomt mot sola. Blomsten rett opp og rota rett ned. Den vet å klamre seg fast. Til alle smånervøse plen-nevrotiske gartnerwannebes skrekk er den vond å få vekk. I lunsjen diskuteres det erfarent og kategorisk bestemt om plenrens og auto-mosefjerner samt gjødsel vs. Roundup-gift. Rommet bugner av ord hentet fra felleskjøpkatalogen.

Jeg ymter forsiktig,- “Jeg synes løvetannen er fin!”.        

” Hæ!” sier min lunsjvenner så i kor. 

Plutselig og overdøvende stillhet.  Med ett er jeg frosset ut av det gode lunsjselskap.

En kødder ikke med Roundup.