Er det ikke forunderlig å følge tilblivelsen av et sinn. En åpen arena for nye oppdagelser. En dag jeg slet og strevde med å få opp ei rot på hytta hadde jeg en 4-åring med. Den ellers så oppmerksomhetstrengende lille gutten skjønte at bestefar holdt på å slite seg i hjel. Han sluttet å rope “SEEE BESTEFAAA” og lagde sitt eget univers mens jeg gravde jord, klippet røtter og veltet stein. Vi jobbet side om side med hvert vårt. Stort sett tause i full konsentrasjon om arbeidsoppgavene. Jeg med rota,- han med noe annet. Da halvannen time var gått og rota overmannet, tørket jeg svetten, og spurte hva han drev på med i den voksende jordhaugen. “Ser du ikke det?”, spør han undrende. “Det er hytta mi, bestefaaa”, forteller han. Han stopper opp, trekker pusten, og setter i gang med en detaljert forklaring. Helt fantastisk,- et vakkert sinn. Forklaringen vises under. Se og nyt.