En gang på det tidlige 30-tallet forsvant en båt fra Tvedestrands vakre havn. En flott liten kystcruiser bygd på 70-tallet. I tiår etter tiår ble det lett etter denne båten. Men generasjoners søken gav ingen svar. Skipet var sporløst forsvunnet.  . . . . .

Helt til jeg kom. Under et besøk hos en kunde i Tvedestrand,- TeamTec, oppdaget jeg noe som stakk frem fra gresset i veikanten. Et mysterium er i ferd med å bli løst. Jeg overlater spaden til andre.

Noe overrasket myste jeg over dynekanten. Usikker på fenomenet som strakk seg inn gjennom  soveromsdørsprekken. Lettere skremt, iblandet sitrende glede, snudde jeg den trøtte kroppen min og kikket mot åpningen i gardinet. Det var der også. Dette lyset som strålte fra et sted utenfra. Kjærkomment lys etter altfor lang duskregnmørketid. Sol! Inn i denne starten på dagen strakk varme solstråler seg. De hilste på oss og skyndet seg  videre. De ålte seg inn i hele husets lengde. De rørte ved møblene og veggene. Det var jo fint,  . . . . . . .men! . . . . . . Det er jo alltid et men for en skeptisk søring. Det sola ikke vet er at sørlandets mannlige befolkning både elsker og hater dette fenomenet som nå er over oss. Noen av oss tenker til og med at,- “Dette var nå ikke helt nødvendig”. Kunne ikke sola holdt seg vekk til 26. mai for eksempel. Men nei. Den måtte komme nå og skinne på oss.

Sol!Sol! Sol!. Du er velkommen, men du vet ikke hva du gjør.

Kan like godt hente frem vindusvaskemiddelet med en gang.

Sommerens dager er svunnet for godt
selv høsten rusler og vinteren kommer så smått.
Seøv landeveishelten har sitt humør,
han har sol selv om sommeren dør.
Det er Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
å hvor det skinner.
Nesa den blåner og håret det gråner
og skosåla svinner.
Ghem dine sorger vær aldri sur,
selv om det regner en liten skur,
så blir det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet,
sol i sinnet,
sol – bare sol.

Hver sommer er gresset min dyne og seng,
jeg har min hybel i bøndenes aker og eng.
Om kulda sjenerer så gjør det meg nix,
jeg flytter hjem til min celle og brisk
Så det er
Sol ute, sol inne,
sol i hjereet, sol i sinnet
å, hvor det skinner.
Der kan jeg stille bo
dyrke i fred og ro,
sommerens minner.
Vann og brød kan jo til nød gå an,
bare jheg slipper å drikke vann.
Så er det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
sol, bare sol.

Jeg og han Ola og Anders vi satt
ved Akerselva og skålte og drakk hver natt.
Polisen ville oss fluksens ha tatt,
men uti elva han datt så det skvatt.
Så ble det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet
å, hvor det skinner.
Da stakk a’ til bånn
skimta vi nesa pån
som så forsvinner.
Hurra, skrek Ola, så datt’n ut,
men han holdt tommel’n for flaskens tut,
så var det
sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
sol, bare sol.

Det er ikke ofte jeg engasjerer meg i offentlige debatter, men nå tar jeg sagbladet fra munnen. Det har over tid blitt fundert og diskutert om hvor Vest-Agder Fylkesmuseum bør ligge. Kongsgård eller Odderøya eller Bredalsholmen. Jeg er så heldig at jeg hver morgen passerer denne samlingen av vakre gamle hus og bygdetun på min tuslende vei til jobb. Det gir som oftest en forsoffen ro i min naturlige sjel. Men denne mørke vinteren har gjort at jeg ser med andre øyne på museet. I tillegg har min smugtitting på Åndenses Makt gjort at jeg vil hive meg inn i plasseringsdebatten. Det er rett og slett dritskummelt å gå forbi disse tomme (?) gamle bygningene i mørket om morgenen. Skygger i vinduene. Spor i snøen. Slamring i dører. Det endte med at jeg spurtet i en halvmeter snø de 500 metrene det tar å passere dette bolet av zombier og gjenferd. Gudd. Så derfor foreslår jeg å flytte museet vekk fra min morgentrassè i vinterhalvåret for så å flytte det tilbake på våren når fuglene kvitrer og spøkelsene har ferie.

Jeg har fått meg ny fritidssyssel. I 18 år har jeg spilt fotball med en vennegjeng. Hver søndag kl. 18.30 stiller vi opp. Gamle gode gretne venner og nye sure blide venner. I motstetning til Bjørndalen så blir vi ikke bedre med årene. Og det er kanskje ikke så rart. Vi startet opp uten talent, og et talent som er fraværende kan ei heller utvikles. Men det vi mangler av dyktighet tar vi igjen i spilleglede. Men på grunn av et avrevet korsbånd går jeg nå over til korssting. Ingen talent der heller er jeg redd, så kanskje jeg heller satser på et korstog. Må bare finne stasjonen først.

De fleste kjenner seg igjen. Og jeg gjør det i alle fall. Tissetrengt! På Lørdag hev jeg meg rundt. Sjansen bød seg! Skitur! Jeg ordna med klisterski og ryggsekk. Egentlig måtte jeg på do littegrann, tisse litte grann, men glemte det i iveren etter å komme av sted. Turen opp til Topland i Birkeland tar tre kvarter. Jeg måtte tisse underveis, men med litt umpf og akk og rugging ga det seg, og så var det egentlig ingen steder å stoppe. Jeg nærmet meg målet og trangen til vannlating økte. Vel oppe på parkeringsplassen var det fullt av folk og ingen steder å bare tisse i det skjulte. Jeg holdt meg litt til. GUDD. Med ski på beina ble trangen større. Jeg valgte vekk dobbeldans og gikk de første kilometrene med sammenpressede knær. Og så bare måtte jeg. Inn i skogen, ned en bakke og ahhhhhhhhhhhhhhhhhhhh.