Det hele begynte på hundevakta en natt i november. Denne vakta som alle sjømenn hater. Jeg og. Vakta som starter ved midnatt og slutter 04.00. Jeg liker i alle fall å tro at det startet da. Det var dritmørkt og kompekaldt mens regnet dusket inn i alle tilgjengelige kroppsåpninger. Det var en klassisk mørk sørlandsk novemberkveld. Kona er reist, sønnen er inne, jeg er lei og mørk til sinns.  Jeg tok hammeren og saga og gikk ut i carporten sammen med noen planker jeg misliker på det sterkeste. De har stått i flere måneder i en krok uten å gjøre en forbanna skit. Frustrasjon og aggresjon ble ført gjennom saga og inn i hammeren. Litt etter litt tømte jeg meg for stygge ord og stygge tanker. Plankene ble maltraktert og obdusert. Og så stod reisverket der. Reisverket til et hundehus. Flere mørke, men ikke så dystre kvelder senere nærmer det seg kranselag. Boligen er allerede forhåndsbeslaglagt og inspisert og akseptert. Odin skal få hus.