Takk alle sammen. For respekt og gode tanker. For blomster og varme ord. Bloggen min har vært preget av dauprat i det siste. Og det er vel naturlig det. Det er ikke så ofte min far dør. Det er en ny erfaring for mitt tomme liv. Jeg har ikke mistet min far før. Vi var ikke så nære i hverdagen. Til det var våre meninger og syn på ting litt for ulike. Og selv om han neppe kunne blitt programleder i Åndenes Makt,  dipolmat eller riksmeklingsmann så var han min far. Rettferdig som få, sta som en flokk esler og seig som en gammel tyristubbe. Glad i ute, mer enn inne. En sørlandsk realist med sans for det forklarlige. Før hadde han begge beina planta på jorda. Nå ligger de i jorda. Det er mine bein som står igjen ved kanten av grava. Og takk alle mine venner som har delt denne tiden med meg. Og takk til alle dere som fulgte mamma, og han, ned til gravstedet. Min mor satt stor pris på den flotte begravelsen. Det var så fint at jeg skulle ønske den hadde vart lengre. Jeg har sagt Farvel til min far mange ganger, men denne gangen var den siste. Nå sitter jeg ved stuebordet og ser på mitt barnebarn som maler så fint. Akkurat som jeg satt med min far for 200 år siden. Livets lyse side fortsetter.