Det finnes ikke noe liv etter døden!. “Jeg tror ikke noe på et liv etter døden. Når jeg slukker om et par timer så er det slutt. Da er det over. Ikke noe mer. ” sa min far og sluttet å puste omtrent 2 timer senere. Og i motsetning til omtrent resten av jordas innbyggere var han fornøyd med det. Han hadde roen og var klar til å slutte å være blant oss. Hverken jomfruer , gullbelagte krabbeteiner, perleporter eller orienteringsposter i paradis og evig glede fristet ham. Han var realist.  Nesten alle religioner snakker om en annen tilstand, en himmel, et nirvana, et fortsettende liv på den andre siden. Jeg tror heller ikke på dette. Litt likt min far, så tror jeg ikke vi går til annet sted når kroppen slutter å virke. Men ulikt ham så tror jeg ikke at vi dør heller. Jeg tror de fleste religiøse forklaringer er fordi noen enkeltmennesker har hatt evnen til å se, og å forstå sammenhengene her på jorda. Men for å få andre til å begripe dette har religioner blitt til. Jeg tror ikke vi dør.

Kroppen vår forsvinner men ikke energiene, de udefinerte greiene som gjør at jeg er jeg og du er du. De forsvinner ikke. Og jeg tror min far fikk seg en liten aha-opplevelse der han lå og åndet ut i sykesenga. Han finnes nok fortsatt. Han rakte ut sin hånd til meg ganske nøyaktig 2 uker etter at han gikk bort. Jeg var på et møte i Grimstad. Da møtet var ferdig og jeg skulle gå til utgangen, gikk jeg feil. Jeg løp opp ei feil trapp og bråstoppet på 2 avsats. “Gudd, feil vei”, sa jeg til meg selv og snudde for å gå ned igjen. Og der, rett foran meg, strakk han ut sin hånd. På veggen hang det et bilde min far hadde laget. Hva er oddsen for dette. 1. Grimstad. 2. Rett bygg. 3. Feil trappeoppgang 4. Stopper og snur meg. Ja, ja pappa, en gang måtte du ta feil. Du lever ennå. Både i oss og utenfor oss.