Det var en ære og en glede å få møte selveste opprinnelsen til alle hoggormene. I en liten skog utenfor alle stier trødde jeg nesten på denne fruen. Sannsynligvis en dame siden de blir større enn hannene. Uansett var det det vi kaller på sørlandsk for en “dræbår”. Den var en rusk av en hoggorm. Jeg støter på slike kryp fra tid til annen på mine tuslinger, men de er små og raske og stikker av når jeg kommer. Men ikke denne. Den stod stille, kun litt sammenkrøking i øverste del. Klargjøring for hugg kanskje. Den ble ikke skremt av lille meg. Den har sikker slukt større turgåeren i sin karriere. Men jeg satt meg rolig ned og forklarte at jeg likte at han var der og at jeg var glad for at jeg hadde fått møte han. Det gjorde den lille skogsturen til et annet type minne.

Fakta om hoggorm.: http://www.wwf.no/bibliotek/wwf_naturfakta/hoggorm/