Var det jeg som hjalp han? Eller hjalp han meg? Jeg er slett ikke sikker. For i går gjorde jeg noe mitt innesluttede navlebeskuende sørlandske vesen tidligere har fornektet meg. Jeg stilte mine bein til rådighet. RWTA (Refugees Welcome To Agder) inviterer flyktninger ut hver torsdag. Og siden vi ikke vil at disse skumle, ofte mørkhudede, gjestene våre skal virre formålsløst rundt i urbane strøk i 12 kalde minusgrader inviterte de andre til å være guider. Og i går tok jeg et godt tak i nakken min og heiv meg ut. Beina mine går jo tur nesten hver dag allikevel, så hvorfor ikke gå sammen med noen andre bein. Noen som ikke har gått der jeg har gått. Og jeg traff Robel fra Eritrea. Jeg sjekket at han var godt kledd og sa ; “Bli med på tur.” Hans bein fulgte mine på en halvannen times gåtur. Litt i byen, litt på Lund og litt i Baneheia. Vi snakket om mye og jeg lærte mye og han lærte mye. Han hadde en historie og fortelle og jeg hadde en historie å fortelle. Kanskje jeg aldri ser han igjen, men jeg vil huske han. Og han vil huske meg. For midt ute på 3.Stampe i Baneheia, under en måne som lyste opp med blått flomlys, sa jeg; “Nå går du på vann!”.

Jeg stiller neste torsdag også.