Dette var en kveld hvor endene møttes og jeg kom rett og slett og bokstavelig talt til kort denne kvelden. Både i virkeligheten og i uvirkeligheten. Etter en tur i skogen kom jeg ut mot hytta igjen. Allerede i trappen opp over den lille fjellnabben hørte jeg kaklinga. Eller ikke kakling egentlig, mer slik kjadring som endene lager i parken. Mer koselig avdempent og hjertevarmende vennlig enn hønsekakling. Og disse kvakkene og kvekkene kom fra brygga. Der satt kona og to venninner og spilte Sequence. Et deilig avslappende kortspill. De hadde vært 4, men fjerdemann måtte gå tidlig. Og selv om jeg kom til kort ble jeg ønsket velkommen. Jeg ble en litt dårlig erstatning for hun som gikk. Men det varte ikke lenge før vi var fem. Kansje kosekvekkinga rundt kortbordet lokket til seg denne anda. Eller kanskje den så langt og varmtetter meg. Vanskelig å si. Et hyggelig møte var det uansett. Andemor tuslet fornøyd rundt bordet og utvekslet erfaringer og pølsebrød biter med oss andre.

Det ble en riktig fin tirsdags aften en meter fra sjøen. Det er hyggelig å komme til kort og allikevel strekke til.