Selv om det ikke var min ide, så var det en ganske god ide. Så den kunne gjerne vært min. Men det var en venn som dro meg med. Arild og jeg forlot vår trygge hverdag og gikk inn i det ukjente som vi begge kjenner. Til et sted hvor mine urbane venner først vil gå om det lages en gondolbane eller rulletrapp. Et sted hvor fjernkontroller av ymse slag ikke funker. Et sted hvor veden ikke kommer i sekker og kaffen ikke i kapsler. Et univers hvor byens løse fugler flyr om kring mellom trærne i vill tilstand. Vi dro til skumle Ravnåsen i Randesund, helt til topps. Vi gikk inn i skogen akkurat tidsnok til å rekke å lage en fantastisk liten leir. En steinsatt liten bålplass med tyrifyrt flamme gjorde livet ganske greit.
En liten kaffekjele gjorde myrvann om til kokende kaffevann. Vi satt der i bålets vaklende lys og pratet inn i natten. Det var godt i kroppen og godt i koppen. Det burde vært obligatorisk for alle. En fred og en ro og indre avslappelse en ikke finner mange steder. Vi sovnet der, i hver vår sovepose. På et tykkere leie enn når vi var unge for årene har gjort oss litt tunge. En frokost med bål på samme plass og kaffe fra samme brune myrvann smakte utsøkt. En god skogstur og 10 poster mindre på Sørtrimmens beringede kart avsluttet turen. Gudd.
En liten tur men stor i minnet.
