Jeg tør ikke sove.

bellas_snomenn_3_tommetankerbellas_snomenn_5_tommetankerDet er koselig med barnebarn. Koselig når de kommer og koselig når de er her og koselig når de drar, som oftest. Jeg anser meg selv som en tidvis kreativ sjel og da er det befriende, men krevende,  å få lov å ta del i et barns fantasiverden. Å se skapelsesverket gjennom deres erfaringsløse hode. Og av og til  gjøre forsøk på å besvare eksistensielle spørsmål. Hva er snø? Hvorfor kommer det snø? Hva skal vi med snø? Og hvorfor finnes månen? Hva kan vi bruke til nese?. Hun har en stille, men frodig forestillingsverden, dette lille mennesket jeg lekte ute i snøen med. Hun modellerte 2 små figurer som hun døpte Maya og Marit. For henne var de søte. For meg var de uendelig skumle. Og vi utvida snøhytta med peisestue slik at de skulle få plass. Der inne brant vi bål og nøt det like lenge som vi kunne holde pusten. Det viste seg at trekken i pipa var for dårlig. Pakningsmassen smelta.

Vi løp ut og lot Marit og Maya bli igjen i røykhelvete der inne. De gav ikke en lyd fra seg. Det eneste som ikke begynte å renne hos dem var øynene. De var som laget av stål.  Peisen brant ut og barnebarnet måtte dra hjem og jeg dro inn. Det var først etter å ha lagt meg den kvelden, med åpent vindu, at jeg kom på Maya og Marit der ute. De to figurene som livløst stod og stirret inn i en slukket peis. Lettsmelta og nyfryst som de var. Den ene med en spade tredd ned i skallen. Den andre med et sleskt smil. “Lever de?” tenkte jeg, lukka vinduet, sjekka at dørene var låst og sov med lyset på denne natta.

bellas_snomenn_4_tommetanker

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s