Eller; “Det vakke no greit!” som vi sier i storkristiansand og dalsøkka uttafor og innaførr, med unntak av Vennesla. Der sier de Hælvede! Av natur går jeg mye tur og jeg foretrekker å gjøre det utendørs. Om jeg går tur innendørs må det være på  JULA eller BILTEMA. Det er områder med relativt flatt, allikevel småkupert terreng . Nok variasjon i vegetasjon og vareutvalg til at det kan gi glede. Turene der foregår ofte etter mørkets frembrudd. Men grunnen til mitt forsiktig uttalte “Hælvede!” var at jeg av ren og pur glede tok på meg skiene og skled inn i skogen. Denne gangen like før mørkets frembrudd. Deilig skog kledd i hvitt. Dessverre også i himmelen. Jo høyere jeg gikk, dess tettere ble tåka. Ca. tre kilometer inn og opp var jeg på Havsyn. Havet syntes ikke denne kvelden i tåkehavet og mørket som nå omsluttet meg.  Det var da  det gikk opp for meg at jeg var langt til skogs, med ski på bena i et tåkehav i mørket. Og nærmeste fastmonterte lyspunkt var en lyktestolpe i lysløypa på Dønnestad, 2,5 km vekk. Det var heller ikke her jeg uttalte; “Hælvede”. Heldigvis hadde jeg kake i lomma. Who doesnt?. Maya hadde pakket pent inn et stykke eplekake fra i går som jeg trøstespiste i lag  med varden på Havsyn som passet godt i rollen som midtskogsterapeut. Forutseende som jeg er hadde jeg en hodelykt i andre lomma. Den ble slått på. Dessverre så jeg inn i lampa når 500 lumens ville ut av lykta. Alt det lyset samla seg inni hue mitt så jeg var totalt blind de neste 5 minuttene. Det ble om mulig ennå mørkere og tettere tåke etter det.

Men med lys i panna og staver i henna og ski på beina og kake i magen tok jeg fatt på hjemveien. Mest utfor, dessverre. Gøy på dagen. Kjipt i mørket. Lykta lyste overraskende bra så jeg smilte og var fornøyd og turte å renne utfor, selv i mørket. Som sagt lyste den gode hodelykta opp mer enn nok til å se de små kulene og svingene og humpene som trengs for å holde balansen i dårlige, elgopptråkka, skispor fra i går. Dette går jo bra tenkte jeg.

Midt i neste utforbakke stoppa hodelykta å virke.

Det var da jeg sa; “Hælvede.”