Yvst. Et godt ord fra Setesdal. Og der hvor Hovden Høyfjellshotell i dag står kommer et flott leilighetskompleks med navnet Yvst. Men i går var det vi som var Yvst. På et Hovden hvor både flade blaude sørlendinger og grævla løye rogalendinger har pakket ned vinterferien og trukket mot kystnære strøk igjen ble vi igjen og ventet på skyfri himmel og et Hovden uten vrimmel. Samtidig vil jeg rette en takk til de som oppfant både skitrekk og heis. Disse har skapt avhengighet. Mange klarer seg ikke uten heis ser det ut som. For på vei mot det fantastiske høyfjellet lar de fleste seg lokke seg ned igjen fra heisen og trekket i stedet for å ta løypa. Kommer de først i heisen er de hekta. De må skynde seg ned igjen kun for å ta heisen opp igjen. Hele dagen? Underlig fetish. Men dem om det. De ble sittende fast i bakken, mens vi kunne gå videre oppover. Vi lot være å renne ned igjen. Vi brøt ut av sirkelen. Og med et siste undrende blikk bakover på disse rare menneskene som liker heis, har ukomfortable sko, korte staver og kamera på hodet gikk vi over toppen og innover. Vi fikk fjellet nesten for oss selv denne tirsdagen. Den første vi møtte var løypemaskinen. Den kom i mot oss og serverte helt nye løyper. Fra der av var det ugåtte spor og bare oss en stund. Fiskebekknuten og Storenuten smilte til oss i sin fineste vinterprakt. Fjellet var nymalt, nysukret, nyflidd, nykjemmet og nydelig. Jeg og Maya gikk stille innover, nedover og bortover og oppover. I sekken hadde jeg medbrakt ved, for vi var over vedgrensa. Og gourmetpølser. Vi stoppet i solen og fyrte opp. Vi lagde et høyfjellsbål og grillet høyfjellespølser. Vi satt der til skyggen fra Stemtjønnnuten seg innover oss og gav oss en kald skulder. Det var så fint på fjellet og jeg er glad jeg kunne dele det med Maya i dag. Hun ble sliten og trøtt. Men jeg visste at hjemturen der oppe fra ville bli ganske lett. 4 km utforbakke.
Litt synd på alle de som heller vil sitte i heisen hele dagen. Hadde de sett hva vi så i dag hadde de kanskje klart å bryte ut av sin onde sirkel.