Plutselig ble det lagt noen papirlapper og metallbiter foran meg på disken. “Hæ!” , sa jeg. “Vær så god”, sa hun, “der er det du skal ha tilbake”. Jeg hadde akkurat levert inn et tinnfat og en duk som min kjære hadde kjøpt i går. Jeg ukjøpte det i dag. Det passet ikke inn allikevel, ble jeg fortalt. Personlig kan jeg ikke se det hun ser når det kommer til interiør. Jeg er enkel slik. Det er hun som gjør det fint rundt oss. Men her var altså et tinnfat og en duk som ikke passet inn allikevel, og jeg ble sendt for å omgjøre handelen. Det gikk fint helt til hun bak disken altså la to blå papirlapper og noen runde metallbiter ned på flaten i mellom oss og sa; “Vær så god”. Det var noe kjent ved synet, men jeg sa allikevel; “HÆ!”. Hodet mitt lette febrilsk i arkivet for å finne ut hva det var jeg så. Alt ble saumfart. Det er jo ikke stor lagringskapasitet jeg er utstyrt med så søket gikk ganske kjapt. Og i en av de siste og eldste hjernecellene lå svaret. Det jeg stod å så på var analoge penger. Penger som kunne tas og føles på. Til og med luktes og smakes og brukes. Slike hadde jeg ikke sett på lenge, lenge, lenge. Vanligvis lyser mangelen av penger mot meg fra en skjerm eller det jeg faktisk har suges ut av et kort hos Meny og Kiwi. Kontanter er det lenge siden jeg selv har hatt. Men jeg har sett det. Jeg husker det nå. Det ligger noen få slike metalbiter i noen kopper i Markensgate. Koppene blir holdt fram av fattigfolk fra utlandet. De håper kanskje at noen skal legge flere slike metallstykker og lapper oppi koppene. Tror kanskje mine nymottatte kontanter skal havne der i bytte mot ei lue eller et skjerf. Hva ellers skulle jeg gjort med dem.