Det sitter en 10 åring i sofaen bak meg og tvinger tankene vekk fra jul. Han vil ikke tenke på den. Selv om huset er spekka med hentydninger til julen. Han har ingen vonde minner fra jul. Aldri noe galt som har skjedd. Allikevel vil han ikke tenke på at det er julaften i morgen. Han liker jul. Han liker jul veldig godt. Han liker jul veldig, veldig, veldig, veldig godt. Derfor er denne dagen den lengste, og tyngste i året. Og 23. desember har akkurat begynt. Han sitter i sofaen bak meg og ser stille på TV. Han pleier ikke være stille. Jeg ser meg selv i han. For mange, mange år siden satt jeg og fikk tankene vekk fra jul. Lucky Luke og Asterix hjalp meg. De fikk de lange timene til å bli kortere. Den sitrende spenningen og gledesruset han i sofaen prøver å underkue er kraftig. Det klør i knehasene. Det kribler i milten. Det dirrer i øyehulen. Alt er bare spenning. Så det er en bragd det han fyren i sofaen bak meg akkurat nå utfører. Denne morgenen varer mye lenger enn vanlig. Han har jo rett, – solen har snudd og dagen i dag er litt lenger enn dagen i går. Men ikke så mye som han føler det. Og morgenen er lang. Faktisk tar den ikke slutt før dagen fortsetter. Han sitter og får tankene vekk fra jul.

Det er her mitt oppdrag starter. Jeg skal ngjøre mitt samfunns og familieansvar. Jeg skal speede opp tiden for en av dem julen er laget for.

Vi går ut.

God Jul Alle sammen.