De fleste satser på utsikt. Noen få på innsikt. Jeg liker nærsikt. Vår store verden føles ennå større når jeg sitter og ser på de nærmeste tingene. Jeg liker bedre korte utsikter enn lange. Mange jeg kjenner vil klatre fjell og erobre topper. Og jeg skjønner dem. Følelsen av mestring, oppnåelse og anerkjennelse. Når en bestiger en topp får man liksom alt på avstand. Samtidig som de skuer ut fra en tind et sted tusler jeg i dalbunnen, i kratt og kjerr og trør i pytter og snubler i røtter. Jeg liker nærsikt. Det underlig vakre i de små detaljene. De finnes på toppene også, men de som er der ser ofte ut og vekk i stedet for ned og nært. Og med mitt nye lille kamera har jeg fått et nytt øye som ser. Jeg kan ta et bilde og se enda nærmere. En turkis øyenstikker landet foran linsa og strålte med sine kontrastfylte dekor. Litt senere satt jeg på brygga med et glass Bris. Jeg slapp et jordbær oppi. Det vakre smilte mot meg igjen. Jeg liker nærsikt.