Det var noen og førti år siden sist at jeg stupte fra fireren på toeren i Tretjønn.  Lenge siden men kort siden, det føltes hjemme. Jeg kjente igjen de samme trinnene i fjellet. Samme trærne. Samme busken.  Kriblingen ved å løpe ned den bratte stien til “toeren”. Snuble i ei rot. Toeren var den perfekte badeplassen for oss gutter med vann i blikket. Fra vi fikk lov til å bade alene var vi der. Kjell, Knut, Harald, Sverre, Frank, Bent og en haug andre. Vi var på Toeren. Der hoppet vi fra treeren, en hylle i fjellet. Der hoppet vi fra fireren, toppen av fjellet. Senere hoppet vi fra syveren, hvor vi unngikk trestammene som stod opp fra bunnen. Vi hadde tikken i vannet og tok stadig nye undervannsoppholdsrekorder. Vi svømte under vann til skjæret og tilbake igjen. Og rett før vi drukna etter 6-7 att og fram turer stakk vi hodet opp og fylte lungene med luft. Vi tøffa oss for jentene ved å stupe over busken i håp om at vi ikke skulle skrape magen da det var litt for grunt der vi landa. Vi hoppa fra furua som stod langs vannet. Det underlige er at den furua står der ennå. Ikke større, ikke høyere, bare litt kraftigere. Jeg vet ikke om jentene lot seg imponere. Jeg var for flau til å spørre. Vi satt under store håndklær og rista så mye av kulde at vi ble varme og måtte uti igjen. Vi bada til det ble mørkt. Av og til kom en av foreldrene våre og sa at det var på tide å komme hjem og legge seg. Og mamma sjekka alltid om det hadde begynt å vokse svømmehud mellom tær og fingre.

I går kom alt dette tilbake. Jeg hoppa fra treeren og fireren på toeren  sammen med noen som var like gamle som jeg var en gang.