En 3 åring ser bedende på meg. “Jeg er så trøtt, bestefar.” “Bær meg. ” Selv om jeg ante at trøttheten var i hodet og ikke i beina så løftet jeg henne opp på skuldrene. Vi hadde vært på Falkodden innenfor Drangsholt. 2 km inn fra veien ligger denne flotte plassen. Vi hadde spist pølser og kjeks. Og mens vi andre satt stille og nøt den fine plassen sang og danset denne 3 åringen. Da var det ikke så rart hun trodde hun var trøtt når vi startet turen tilbake. Hun satt på skuldrene omtrent 100 meter. Så satt jeg henne ned. Siden løp hun. Og løp. Trøttheten var borte. Gleden over å snuble. Gleden over å hoppe over røtter og se eikekratt fyke forbi. Gleden ved å se den lille hunden rase av sted. Gleden over å løpe fortere en Famma. Alt dette overtok for trøttheten. Vi med litt lengre bein enn henne slet med å holde følge. Og som et resultat av denne fartsfylte returen sa hun når vi passerte bommen og kom til bilen. “Jeg er så trøtt, bestefar.” Denne gangen trodde jeg henne.