Jeg satt meg ned et lite stykke bortenfor utedoen. Den var forfallen og manglet både vegger, dopapir og bilder av kong Olav og dronning Maud. Jeg satt der i stille undring. En gang satt det noen der borte, på den grå doen. De satt og tissa der og bæsja der. Hvem de var vet jeg ikke. Men en gang bodde det noen her. Lenge før biler suste forbi i 100 km timen. Den lille plassen ligger langs elva ved Lislefjødd.  Og bortenfor der igjen, bak trærne, går riksvei 9 mellom Hovden og Haukeligrend. Om vinteren er det av og til 2-3meter snø her og veien hvor bilene suser forbi i 100 kmt stenges. De som en gang bodde her var her lenge før alle bilene kom, kanskje før veien kom. De bodde rett og slett langt vekk. Men det var her de levde. Det var her de måtte på do. Her som det om vinteren kan bli 30 minusgrader, kuling, og like mye snø som doen er høy. Jeg satt et stykke unna i undring og lurte på hvem som på de kaldeste dagene løp stykket mellom det lille huset og doen. Tipper det gikk fort. Det var et hardt liv, men det var det de hadde. De satt også på denne doen på varme sommerdager med døra oppe og følte solens varme og elvas milde sus. De følte også regnbuens magiske kraft. De levde et liv her fordi det var deres. Jeg satt i undring på en dag hvor himmelen stod for dramatikken. Den vesle plassen lå badet i solens stråler mens regnet datt og himmelen svartnet til. Og regnbuen pekte på huset hvor de som brukte doen hadde bodd. Jeg satt i undring.

Jeg lurer på hvem som gikk på do her.