En god venn sendte meg en melding; “Øl?”. Vi vet begge hva dette innebærer så jeg svarte med et enkelt; “Alltid.” Neste melding fra han var noen timer senere; “Hvor?”. Jeg svarte; “Patricks. 9.” Hvorpå han var taus til jeg fikk meldinga; “Bussen.” Jeg svarte; “ÆÅ”. Som du skjønner er vi ikke særlig tastesalige noen av oss. Men vi gledet oss begge to. Vi møtes av og til og drikker øl og skravler og forteller hverandre om liv og levnet pluss en masse pissprat. Min venn sier alltid han må hjem tidlig, men han sitter alltid ved siden av meg på siste nattbuss hjem. Vi tar et par øl her og et par øl her og treffer noen kjente her og ingen der. Vi smiler og ler og er trygge gode gamle karer på byen. Ofte ender vi opp på hver vår krakk ved siden av hverandre innerst på Bakgården Bar. Der har vi sittet nok ganger til at bartenderen og min venn kan diskutere litt irske og skotske tradisjoner. Vi ser på folk som ser på oss. Vi prater med dem som trenger seg fram mellom oss til baren. Alle de som skal slukke sin tørst. Alle de som bare skal bli bittelitt fullere. Vi ler mye og ser mye. Vi undres over jentegjengen som hiver i seg tequilla-shots. Vi undrer oss over hvor flink, rask og tålmodig en bartender er. Vi ler av mannen som presser seg inn mellom oss og roper høyt; “To drinker! Samme hva.” Vi sitter der til klokka tar oss igjen og vi tusler opp til bussen. Min venn prater med alle og kjenner mange. Han var lærer for lenge siden og de som var små elever for lenge siden er småbarnsforeldre selv nå. Vi treffer alltid noen av dem også på byen en lørdagskveld. Vi hadde en god kveld på byen. Akkurat fulle nok. Akkurat søvnig nok. Akkurat tidsnok hjem og i seng. En helt usedvanlig god kveld ute med en god venn. Det blå øyet fikk jeg ved et uhell på fotballtrening kvelden etterpå.