På Sørlandssenteret står det en karusell. Dette er en avbefalt karusell. Den må være det dølleste av det dølle. Den er testet av 2 søstre jeg er bestefar til. Jeg stod kun for finansieringen av prosjektet.  Mine hardt tiltjente midle ble i dette tilfellet sløst bort på en innretning som så moro ut. I alle fall for den aller minste. Vi over 7 var skeptiske. Men det artige utseendet bedro. Det fargerike ytre skjulte noe som var seigt som gammal gjørme. Treigt som en skilpadde uten bein. Denne karusellen er bygd for de som ikke vil ha det moro. “Skal jeg allikevel ha det bånn i bøtta i tre minutter kan jeg like gjerne sitte på den.” ” Skal jeg slå hodet i veggen. Spise råtten kompe? Eller ta den karusellen?” Same, same. Forbipasserende småbarnsforeldre så stygt på meg. “Er det nå nødvendig å utsette ungene for noe slikt? Her er det en bestefar som plager sine barnebarn”; tenkte de nok alle sammen.

Den så ikke moro ut før jeg hadde speeda opp filmen til 16 ganger virkelig hastighet.