Jeg har ingen nyttårsforsetter bortsett fra at det nye året fortsetter slik det forrige året var. Takk alle dere som har gjort 2018 så bra. Alle dagene i 2018 er nå historie. De er etterpåklokskap og etterpågleder og etterpåminner. Nesten ingen etterpåsorger. Jeg vil tenke på det gode i dag. Dagene som startet for et år siden og ble ferdige i natt har vært gode. For meg sitter 3 hendelser litt mer fast enn andre.
- I Januar og Februar var Maya vekk. Hun var til behandling på GranCanaria. Etter minst 10 år med ME øynet vi et lite håp. Hun tok håpet mitt med seg i det hun satt seg på flyet. Det er lenge siden hun kom hjem nå med håpet mitt i bagasjen. Hun har pakket ut både det og seg selv igjen og minnet om ME blir fjernere og fjernere for hver dag. Maya er Maya igjen. Jeg er stolt av henne og jobben hun har gjort.
- Sommeren. 3 måneder uten langbukser. Hele familien fra Nord-Norge ut i sjøen. Hele familien her hoppa i havet sammen med dem. Fantastisk sommer for oss som bor ved havet.
- Lysshow på fasaden til Domkirka. En faglig utfordring og en kreativ drøm utenom det vanlige ble virkelig da evnerike folk hjalp meg og Kent i Bigwig. Jeg var med på å skape magisk høytid for tusenvis av Kristiansandere fram mot jul. Det er jeg stolt av.
Og nå er vi i gang igjen. En rolig brettspillnyttårsaften med Gunnar og Wanida og Meg og Maya har glidd over til ny dag, ny uke, ny måned, nytt år. Jeg kan ikke se horisonten av dette nye året, men reisen er i gang.
! 