Det er søndag og jeg sitter og tenker på søndag. Forrige søndag. En uke med smått vekslende vær er over. Fra skistøvler til vadestøvler til nesestyver og isbrodder. Det er vel prisen vi må betale for å bo her hvor det meste handler om hvor blaude vi er. Men sist søndag var jeg tørr. Og kald. Nesten hele slekta dro til Øyna Heia. Denne fantastisk fine heia like overfor Herefoss. Bare en time i en lykkelig bil fra Kristiansand. Og som stifinner og gamlis slapp jeg å dra på pulken som inneholdt en skravlete bremsekloss. For mens treåringen gjorde så godt hun kunne for at Stian skulle få mest mulig trim gikk vi andre lett oppover bakkene. Stian ble blaud.  Vi andre føyk utfor bakkene. Isabella knakk virkelig ski-koden denne dagen. Og vel halv-veis gjorde vi som de 7000 andre som nøyt dette flotte stedet. Vi fant en liten bakke hvor også innholdet av pulken fikk herje på små ski sammen med Maya, Lucas og Isabella. Vi mannfolka torturerte noen pølser og vi impregnerte oss selv med røyklukt. Hjemturen gikk mens solen var så lav at vi måtte bøye oss i ærefrykt for dens vakre lange solstråler.  Mens vi nærmet oss bilen som nå var nesten alene på parkeringsplassen sank temperaturen og himmelen skifta farge over Øynastua. Der kan du kjøpe kaffe og vafler mens det er åpen. Det var den ikke nå . Hele Øynaheia gikk mot stengetid i det vi smilende og gjespende kjørte hjemover. Øynaheia leverte igjen. Og vi kan leve lenge med sjisofrene værforhold så lenge slike dager sniker seg inni mellom.