Jeg må begynne å se igjen. Se med hjertet. Se med nysgjerrighet. Jeg må begynne å gå. Begynne å vandre. Begynne å ta med meg en brosjyre. Begynne å sette meg ned på en benk. Fortsette å kjøpe softis. Jeg må begynne oppdage ting på nytt. Jeg er glad i den byen jeg bor i og jeg er glad at så mange kommer hit. Alt de får se. Den dyre maten de kan kjøpe og den deilige atmosfæren som er gratis. Turistene kan gå på konserter og forestillinger, museer eller gatelangs. De kan legge seg bakover på fiskebrygga og tygge på ei Ræge. De kan ligge i Nupenparken eller dra med badebåten til Stokken. Det kan turistene gjøre. Men det kan jaggu meg jeg og. Og jeg skal bli mer turist. I dag hoppet jeg av bussen 5 stopp for tidlig og gikk på tvers og over kryss på vei til jobb. Jeg så hundre stykker ta morgenyoga ved bystranda. Jeg så ei gammel dame ta sitt morgenbad. Jeg så raske turister etterfulgt av skramlende trillebagger på vei til og fra ferien sin. Jeg så dovne frokoster og håndklær på ripa i Gjestehavna og den nye urtehagen i parken innenfor. Jeg så verdens fineste McDonalds og masse uterestaurantstoler som bare venta på slitne rumper.  Jeg så både byen og turistene våkne opp, gni seg i øynene, og smile til dagen. Alle smilte. Til og med de som liker å tegne på seg selv og andre og tidlig gikk inn på festninga hvor TattooConvention akkurat holder på. Jeg smilte jeg og, for det er en fin by jeg bor i.

Vi har så mye fint her i Kristiansand. Og akkurat denne byen skal vi både like og dele.