Henrik ble med på feiringa i år. Denne 17. mai var det nok for Henrik Wergeland. Han var lei av å stå å se inn i lauvet på treet foran seg. Lei av å være innestengt i en kropp som egentlig ikke var hans. Han som var en av forkjemperne for denne fine dagen. Før han blei støpt fast i bronse hadde han det gøy på 17. mai. Han ropte og hoia og sang og dansa. Men alt som er moro stopper jo en gang og siden har han stått stille på toppen av en steinkloss i en park i Kristiansand. Riktignok er parken oppkalt etter han; Wergelandsparken, men hvor gøy er det når du ikke en gang kan vri på hodet. Klarer heller ikke å åpne kjeften for å rope et lite Hurra for 17. mai. Nedenfor stod russejenter klare til feiring. Kanskje det var dem som lokket ham ned?

Jeg tror Henrik ble lei av å stå stille på sin sokkel.

Tror han ikke lenger bor i statuen i parken, men er ute blant oss. Han gikk ned stigen og inn i alle oss denne dagen. Han jublet og feiret.  Uten han hadde vi muligens ikke feiret denne dagen slik.

Kanskje det var han jeg hørte i borgertoget rope;

Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,
bestandig maa skjønnere vende tilbage.

I Eidsvoll er Norriges Frihed fød.
Thi tøm der med Jubel mit Gyldenskjød.