Det kalles barnearbeid og jeg er ikke stolt av det. Men alt lå til rette og jeg gikk noen omveier rundt mine prinsipper denne dagen. For her kunne jeg utnytte dette  lille menneskets lyst til å kaste ting. Foreldrene hadde allerede advart meg om hans trang til å plukke opp steiner og kaste dem av gårde. Jeg så mitt snitt. Denne muligheten kommer ikke ofte. På hytta har vi nemlig digre furutrær som kaster velsignet kjølig skygge på hytta disse varme sommerdagene. Resten av året kaster de forbanna uvelsigna kongler ned på bakken. Over alt. Og følelsen av å løpe barbeint på gresset og på svabergene stilner kjapt i det du trør på ei utsprunget kongle. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX

Jeg klarte derfor å snu lille Antons fokus fra stein til kongler og snu hans kasteretning fra innover plenen til ut over gjerdet og ut i havet. Plopp, plopp, plopp.

Han stod der sikkert en halv time og smilte og kastet. Jeg forte han med kongler.

Det er nå bedre å gå barbeint på hytta.

Takk Anton.