Litt rart at den gamle broa snart er borte. Den sitter på en måte i minnet. Den er litt eldre enn meg, allikevel er vi en slags venner. Jeg husket at pappa fortalte om tiden før broa. Når de tok ferje eller rutebåten eller rodde til byen. Han er voks opp i Valsviga i Korsvikfjorden. Det gikk fortere å ro sa han, enn å gå helt til ferja ved Varodden eller vente på rutebåten. Men det var før meg. Jeg husker jeg var litt stolt over at Kristiansand en stund hadde Nord-Europas lengste hengebro. Lille Kristiansand hadde noe ingen andre hadde. Og når jeg ble 15 kjøpte vi seilbrett, som lå på hytta i Korsvikfjorden mens vi bodde på Gimlekollen. Jeg sykla ofte til hytta for å surfe. Det var med livet som innsats at fotgjengere og syklister beveget seg over Varoddbroa. 60 cm bredt fortau. Akkurat nå ligger fortauet stabla ved enden av broa. Men da sykla jeg over og blåste det godt, og det gjorde ofte det når jeg skulle sykle ut til hytta for å surfe, måtte en lene seg mot vinden når en sykla over. Det funka helt til det kom en stor lastebil som stoppa vinden i ett sekund. Det var skummelt. Men jeg kom ut til hytta og fikk surfa. Etter hvert bygde de en gjennomsiktig sykkelvei på utsiden av broa. En som hunder ikke kunne gå på. Klørne knakk. Noen syntes den var vel skummel den og.

Et annet minne er ekkoet fra under broa. Vi hadde båden i Narviga og vi ropte alltid når vi var under broa. Gjenklangen var fantastisk. En annen historie er når noen galninger på Fagerholt lagde verdens største ronse i fra understellet på broa. Den virka bedre i fantasien enn i virkeligheten. Det var umulig å få nok fart.