En gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg.  I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.

Og det virken som myggen ikke likte oss denne dagen. Det var bare Rory som fløy i luften. Fantastiske nord.