Vi liker å snakke om doser i disse dager. Mange er usikre på om hvor doseringen skal slutte. Ikke jeg. Jeg tar onsdagsdosen med glede. Ikke som et skudd i armen. Og ikke som et skudd i blinde, ennå. Vi er en gråsprengt gjeng som kjenner hverandre litt som har behov for en god dose gange og en god dose natur. På stier rundt om i Kristiansand går vi tur. Hver onsdag kveld. Og, enn så lenge, vet vi hvor vi går. Solen lyser ennå opp starten av turen og høstens varme farger gjør at det føles som en dobbeldose-tur. Med en kjentmann som er kjent over alt trør vi sjelden feil. Denne aftenen gikk vi til Gråmannen og Åmliknuten på stier jeg ikke har gått før. Vakker kveldssol ledet oss inn i skogen og rundt Krokvann. En turkamerat overtok for solen da det ble mørkt. Men nyinnkjøpt hodelykt lyste han opp de nærmeste 20 målene. Rådyr i nabolaget trodde våren var kommet og fuglene begynte å legge egg igjen. Flyene som ville lande i hodene våre måtte vi vinke videre og fortelle at han ikke var kontrolltårnet på Kjevik. Tror lampa var på 40 000 lumens, minst. Så vi var trygge, han lyste opp vår tilværelse. Vi gikk i samtale videre i mørket som ikke var mørkt. Vi stilner i de bratteste motbakken og kjenner på knærnes alder i det bratteste utforbakkene. Vi ler og er alvorlige. Vi er stille og vi er høylytte. Gleder meg allerede til neste dose.

Det er myrra for sjelen disse onsdagsturene på nye stier med nye venner.