Vi stod over lavvoen som visstnok skulle være skummel.

Har ikke sovet siden . . . . . Dyreparken har gjort mine netter søvnløse. Enda jeg stod over tekoppkarusellen og lot være sukkerspinnsjokket. En koselig dag i parken med Maya og et par barnebarn skulle vise seg å bli alle mareritts dronning. Det begynte litt koselig med ei skakkjørt heks og noen hemmelig tegn. Spennende tenkte jeg. Fint at Dyreparken lager litt skumling i høstferien. Vi fortsatte til vi så en kø som gikk inn i skogen. Og en kø er alltid gøy. Som regel er det noe morsomt i andre enden. Det var første feilen. For det var ikke noe morsomt i andre enden. Bare en haug med røyk fylt av fæle figurer som skræmte livskiten ut av en gammel kropp. Det var like før vannet gikk. Men jeg stod an av og fikk beholde vannet littegranne til. Toget måtte vi ta sa de minste. Og vi så gjorde. Jeg husker den koselige Hakkebakkeskogen vi opplevde sist jeg tok toget. Vi studde oss inn og oppdaget for sent at Hakkebakkeskogen var omgjort til alle redslers fødested. Vi kunne ikke snu. Vannet gikk uten at jeg merket det. Tennene klapret og håndflatene svettet selv om hjertet var iskaldt. Vår minste følgesvenn gjorde det eneste rette. Hun gjemte hodet i fanget på Maya. Jeg hadde lyst jeg og. De dukket opp over alt. Maltrakterte mennesker og zombieaktige skrekkfigurer. Gudd.

Vi hadde fått nok.

Håper jeg får sove nå i kveld.