Denne turen starter brått. Svært brått og bratt. Ved Ravnedalens vakre inngang går det en trapp opp til venstre. Den tar deg med opp i stillhetens rike. I alle fall hadde verken jeg eller mine 5 turledsagere evnen til å føre en samtale ved øverste trappetrinn. Det kan være på grunn av høydemetrene og mindre oksygen der oppe. Vi velger å tro på det isteden for at rundt 250 trappetrinn er i overkant mye for voksne menn.

Men pusten kom igjen og vi traff på to hyggelige unge menn som hadde tidenes kveldsmatbål. Blikk stille og storslagen utsikt. De koste seg og tilbød oss pølser om vi venta litt. Men, som bunnidrettsutøvere på topptur hadde vi ambisjoner om å runde Bærvannet før natten var omme så vi la i vei videre. Vi gikk inn i et fantastisk flott solnedgangslys mot vest. Like ved Hellerstønuten (166 moh) stod vi i stillhet igjen. Denne gangen var det ikke oksygenmangel. Det var mangel på ord. Ærbødig tause overfor vår vakre natur. Det var rett og slett fint.

Men herifra og hjem så vi ikke stort lenger enn det hodelykta rakk å lyse. Det er ofte da fine samtaler kommer. Vi snakket om respekt for mennesker og om krigshandlinger. Vi snakket om krig og håpte på fred. En tristhet ligger over alle når vi tenker på menneskene i Ukraina. En uforståelig handling for oss vanlig dødelige. Men av og til er det godt og viktig å prate om triste ting også.

Turen i seg selv gav oss akkurat høy nok puls. Den går opp og ned og hit og dit. Byskogen er full av stier alle veier. Og om du følger skilter er det lett. Løypene er godt vedlikeholdt og godt merket. Turen kan anbefales. Vår tur ble 8 kilometer. Den endte med noen rare blikk da 6 menn med hodelykt dukket frem bak en Rhododendronbusk ved Kjærlighets-stiens slutt i Ravnedalen.